Medisin er et akademisk fagfelt som gjerne vil bygge sin praksis på vitenskapelig kunnskap. Den erfarne kliniker vet
imidlertid at ikke all praksis er like godt dokumentert, og at kunnskapsbasert medisin (evidence based medicine) neppe
kan besvare alle spørsmål vi burde stille angående våre aktiviteter i møtet med syke mennesker. Forskning skal hjelpe
oss med å utvikle ny kunnskap og med å granske eksisterende kunnskap i et kritisk lys. Hvis det er stor avstand mellom
teori og praksis, får medisinen problemer med sin akademiske troverdighet (1). Da kan forskningen komme på avveier i
forhold til den sammenheng der kunnskapen til sjuende og sist skal anvendes, og praksis kan bli erfaringsbasert på en
ukritisk måte. Livskraftig dialog og samhandling mellom grasrot og elfenbenstårn er avgjørende for at kunnskap skal
utvikles og anvendes på en forsvarlig måte i vårt fag (2).
Swensen & Steine rapporterer i dette nummer av Tidsskriftet om erfaringer med allmennpraktikerstipendordningen (3) -
en ordning som på en forfriskende måte går på tvers av en rekke anerkjente forskningsstrategiske spilleregler.
Flertallet av prosjektene springer ut av problemstillinger som stipendiaten har møtt i egen praksis - ofte langt unna
instituttenes satsingsområder. Mange av stipendiatene er eldre enn den usynlige 40-årsgrensen som praktiseres for mange
stipendordninger. Forskningen foregår for en stor del desentralisert, selv om instituttilknytning skal sikre
oppfølging. Stipendperiodene er kortvarige - de fleste på tre måneder - og resulterer likevel i en bemerkelsesverdig
høy publiseringsaktivitet. Mange av stipendiatene fortsetter med forskning, selv om dette ikke medfører tradisjonell
rekruttering mot doktorgrader og universitetsstillinger.
Et universitet som bare måler forskningsmessig suksess i antall doktorgrader, kan ikke regne
allmennpraktikerstipendordningen som god investering. Et institutt som bare konsentrerer seg om å styrke den kompetanse
man allerede har, vil oppleve prosjekter av denne typen som plagsomme digresjoner. Men et akademisk miljø som
verdsetter korrektiv og kommentar, og som tåler å tenke nye tanker, kan se på slike korttidsgjester som en viktig
påminnelse om den medisinske virkelighet der kunnskapen skal settes på prøve. Praktikere i rollen som
korttidsstipendiater er ikke bare kunnskapsprodusenter - de representerer også en viktig mulighet for konkret
brukerevaluering av fagområdets gjeldende strategier for kunnskapsutvikling.
Når stipendiater opplever manglende interesse og respekt for sin erfaringsbakgrunn fra vertsmiljøet, kan det være
gode grunner til selvkritisk vurdering av instituttets kulturelle verdier. Det er ikke dermed gitt at målet er
fredsommelig harmoni mellom teori og praksis. I en konstruktiv dialog må partene tåle å høre noe de ikke liker.
Forskning er et håndverk som selv den erfarne kliniker trenger tid og krefter på å tilegne seg. Dette understreker
betydningen av veiledning, som etter undertegnedes erfaring er minst like viktig og krevende i de små
forskningsprosjekter som i de store. Selv om veilederen kanskje ikke har tematisk fordypningskunnskap eller
egeninteresse innen korttidsstipendiatens prosjekttema, må gjesten ha rett til å forvente åpenhet og evne til adekvat
valg av design og metode fra veileder. God planlegging og avgrensning er en spesiell forutsetning for gjennomførbarhet
av slike prosjekter (4). Korttidsstipendiater kan likevel ikke forvente veiledningskompetanse fra instituttet for alle
slags prosjekter. I visse situasjoner kan instituttets viktigste bidrag være å erkjenne egen begrensning og bidra til
eksterne koblinger. Fordypning og konsentrasjon er viktige og legitime dyder i et seriøst forskningsmiljø. Slike
anledninger kan likevel benyttes til seriøs vurdering av hvorvidt instituttets kompetansebredde bør styrkes.
Medisinens historie gir mange eksempler på at den observante praktiker har sett eller hørt noe som på en
utslagsgivende måte har bidratt til faglig nytenkning eller faglig kursendring. John Snow oppdaget en enorm dødelighet
av kolera innenfor en radius på 250 meter fra krysset Cambridge Street og Broad Street og viste deretter at alle de
døde hadde brukt samme brønn i Broad Street. William Withering tok utgangspunkt i folkekunnskap da han gjennomførte
systematiske studier av effekten av digitalis fra revebjelle på pasienter. Bare unntaksvis vil dagens
allmennpraktikerstipendiater levere virkelig banebrytende forskningsresultater, men dette gjelder også for
fulltidsforskere. Det finnes imidlertid nyere eksempler på originale kasuistikker (5) og perspektivrik metodeutvikling
(6) finansiert med allmennpraktikerstipend fra Den norske lægeforening. Medisinsk forskning er ikke bare å identifisere
eksisterende kunnskap som ligger parat og skjult et eller annet sted, men i like høy grad å skape ny forståelse i nær
sammenheng med livet vi lever (7). Vi medisinere kan ha mye å lære av Hastrup, som sier at “det antropologiske projekt
er en erkendelsesproces, der ikke leder mod en endelig sandhed om verden som sådan, men mod en form for klarhed over
menneskers kulturelle vilkår” (8).
Det primærmedisinske miljøet i Norge har til nå hatt gleden av den fornyelse som allmennpraktikerstipendiatordningen
innebærer. Ordningen har funnet sin form i forhold til primærlegens behov og muligheter, men kan gjerne tilpasses andre
medisinske fagfelter. Levende kunnskap krever nærhet til feltet - vitenskapelig kunnskap krever kritisk distanse (9).
Disse to mål behøver ikke være uforenlige hvis møtet mellom akademi og praksis tar med seg det beste fra de to
verdener. Vi trenger møteplasser mellom teori og praksis der den medisinske kunnskapen kan vokse, sette nye frø og av
og til utvikle spennende mutasjoner som vi ikke kunne ha planlagt eller forutsett.
Kirsti Malterud
