Hyperparatyreoidisme er en sykdomstilstand fremkalt ved patologisk økt funksjon av parathyreoideavev, enten
hyperplasi eller adenom. Diagnosen stilles ved bestemmelse av ionisert kalsium og parathyreoideahormon etter at den
kliniske mistanke har oppstått.
Bildediagnostikk er ikke nødvendig og er ikke en normal del av den diagnostiske utredning ved mistenkt
hyperparatyreoidisme. Bildemessig utredning gjøres imidlertid ofte etter at diagnosen er stilt og da vesentlig som en
preoperativ prosedyre for å lokalisere patologisk fungerende parathyreoideavev. I dette nummer av Tidsskriftet skriver
Thordarson og medarbeidere om bruk av scintigrafi for preoperativ lokalisasjon av ektopisk parathyreoideavev (1).
Metoden er nærmere beskrevet annetsteds (2). Det kan være av interesse å se nærmere på bildediagnostiske metoder ved
hyperparatyreoidisme, anvendelsesområde og hvilken nytteverdi de har.
Parathyreoideavev kan påvises bildemessig ved de fleste av de vanlige bildeteknikker, ultralyd, CT, MT og
nukleærmedisinsk teknikk (scintigrafi). Scintigrafi er i sterkere grad enn de øvrige metoder en funksjonsundersøkelse
og har derfor ofte en viss fordel ved undersøkelse av vev og organer med endret funksjon. Parathyreoideascintigrafi har
fått økende oppmerksomhet de senere år, siden man har fått bedre metodikk etter å ha tatt i bruk preparater merket med
99m-teknesium. Sestamibi, som egentlig er utviklet for undersøkelse av myokardperfusjon, har til nå vært det mest
anvendte preparat og har, som referert i Thordarson og medarbeideres artikkel, vist bedre sensitivitet og spesifisitet
enn andre lokaliseringsmetoder. Deres bruk av et annet hjertepreparat, tetrofosmin, synes ikke å ha endret på dette
forhold (2, 4). I deres arbeid var den preoperative lokalisering av ektopisk parathyreoideavev med scintigrafi
vesentlig bedre enn med ultralydundersøkelse og CT.
Et problem med bildeundersøkelser av parathyreoidea, uansett metode, er en relativt lav sensitivitet, vanligvis
omkring 70%. Adenomer påvises riktignok med stor sikkerhet, mens funnene ved hyperplasi er langt mer usikre, de kan
være vanskelige å tolke og til dels virke mer villedende enn veiledende. Bruk av positronemisjonstomografi
(PET-skanning) kan muligvis gi bedre resultater, med sensitivitet på 90% i en undersøkelse (5). Erfaring med
PET-skanning er imidlertid liten. For Norge er dette uansett en teoretisk problemstilling, idet vi, som snart det
eneste land i Vest-Europa, ikke har en eneste PET-skanner. Verdien av PET-skanning også i annen sammenheng, f.eks. ved
malignitet og vurdering av myokardviabilitet, er så stor at man må håpe at metoden snart blir tilgjengelig også i
Norge.
Uansett hvilken av de tilgjengelige metoder som blir brukt, er det foreløpig usikkert i hvilken grad kirurgen bør
benytte seg av bildeinformasjon ved inngrepet når kjertlene ligger i sitt vanlige leie på halsen. I disse tilfellene
vil en erfaren kirurg kunne oppnå helbredelse hos omkring 90% av tilfellene, mens bildeinformasjonen, spesielt ved
hyperplasi, kan være villedende. For å påvise ektopisk vev og derved unngå et betydelig antall reoperasjoner er
imidlertid preoperativ bildeundersøkelse meget verdifullt. Scintigrafi synes i dag å være klart det beste alternativ og
bør være den primære undersøkelse, eventuelt supplert med MT eller CT i utvalgte tilfeller (3, 5). Ultralyd har verken
sensitivitet eller spesifisitet til å forsvare bruk ved hyperparatyreoidisme.
Den scintigrafiske undersøkelse er ikke teknisk krevende, men forutsetter gammakamera med mulighet for tomografi.
Dette utstyret finnes ved de fleste nukleærmedisinske seksjoner i dag. Det kan derfor være fristende å la
parathyreoideascintigrafi inngå i det vanlige nukleærmedisinske repertoar ved sentral- og regionsykehus. Jeg tror dette
ville være uheldig. Scintigrafien og eventuelle supplerende bildeundersøkelser er ikke diagnostiske, men preoperative
undersøkelser, hvor samarbeidet med kirurg er særlig viktig. Antallet pasienter er heller ikke større enn at den
operative virksomhet og de preoperative bildeundersøkelsene bør reserveres for de få sykehus som skal ha ansvaret for
parathyreoideakirurgi.
Hans Jacob Nerdrum
