Every day do some reading or work apart from your profession
Sir William Osler
“Humanities in medicine” er et begrep som omfatter de humanistiske fag, som litteratur, historie og kunst, og den
plass de har i medisinsk utdanning og praksis. Legekunst har alltid vært nær knyttet til filosofi og etikk, men de
senere år er diskusjonen om den plass humanistiske fag og i særdeleshet kulturelle aktiviteter har og bør ha i
medisinen, blitt aktualisert. Disse fagenes beskjedne plass i medisinerutdanningen her i landet drøftes i dette nummer
av Tidsskriftet (1). Er det rimelig at det brukes tid og krefter på slikt i en situasjon der medisinstudenter og leger
ikke makter å holde tritt med den økende biomedisinske kunnskapsmengde?
Selve kjernen i god, klinisk medisin består i å lytte til pasienten, å fortolke og forstå hans eller hennes
situasjon og problemer. Å tolke pasientenes verbale og ikke-verbale budskap, deres symptomer og tegn, og å skape en
slags helhet av de mange detaljer som observeres, er utgangspunktet for enhver diagnostisk prosess.
Fortolkningsverktøyet minner om metodene som benyttes i humanistiske fag, og selve prosessen om den tilnærming vi har
til kunstneriske opplevelser. Å lytte til en pasient kan på mange måter sammenliknes med å lese en fortelling eller en
bok (2).
I tillegg til den innsikt de humanistiske fag gir om enkeltmenneskers liv og levnet, formidler de også forståelse av
de sammenhenger pasienter - og leger - lever og fungerer i. Syn for mellommenneskelige relasjoner, familiedynamikk og
samfunnsforhold er viktig både for pasientbehandling og for utforming av helsevesenet. Kjennskap til den sammenheng,
kulturelt og historisk, som sykdom oppstår i og helse utvikles i, er avgjørende for godt legearbeid. Kultur bidrar til
å forme både sykdom og helseopplevelse, skriver Benedicte Ingstad i dette nummer av Tidsskriftet (3). Hun diskuterer
sammenhengen mellom helse og kultur fra et antropologisk perspektiv. En oppdatert legerolle fordrer mer enn
biomedisinsk kunnskap. Ikke minst historiefaget, inkludert medisinsk historie, kan knytte dagens medisin til fortidens
og gi perspektiver på helsevesenets rolle i dagens samfunn (4).
Den siste, og kanskje mest egoistiske begrunnelse for en vid kulturell og litterær aktivitet ligger i den
stimulerende og helsebringende effekt slik virksomhet har for alle, legene selv inkludert. Flittig bruk av museer,
kunstutstillinger, kinoer og teatre samt det å gå på konserter og overvære sportsbegivenheter synes å ha en positiv
effekt på dødeligheten (5). Da er det betryggende å vite at norske leger har en imponerende høy aktivitet på dette
området til tross for stort arbeidspress og lange arbeidsdager (6). Jo større påkjenninger leger utsettes for og jo mer
sårbare legene blir som yrkesgruppe, desto viktigere blir den avkobling og rekreasjon som kan finnes utenom
arbeidet.
Innsikt i humanistisk fagteori er like forskjellig fra personlige kunstopplevelser som fysiologisk kunnskap er
forskjellig fra egen fysisk aktivitet. I klinisk medisin er begge deler av betydning. Stilt overfor en overveldende
informasjonsstrøm og med en opplevelse av utilstrekkelighet på mange felter, kan nettopp en sterkere satsing på de
humanistiske fag i medisinen være et av de hjelpemidler som gjør at vi som leger bedre kan mestre våre møter med
pasientene, samfunnet og oss selv.
Magne Nylenna
