Sammendrag
Vår sosialpolitiske virkelighetsforståelse preger holdninger og handlinger i møter med pasienter, i utforming av
forskningsspørsmål og i våre faglige prioriteringer. Under trykket av en internasjonal trend i retning av mer marked og
mindre velferd har vi også i Norge fått et strammere trygdepolitisk klima, der språkbruken i stigende grad reflekterer
virkeligheten slik den ser ut fra de vellykkedes side. Samtidig presenteres det forskning og statistikk som styrker
mistanken om at den norske velferdsstaten under dekke av det gamle likhetsideal drives mot større økonomisk og sosial
ulikhet, muligens i et raskere tempo enn i noe annet europeisk land. Spørsmålet er hvordan våre egne virkelighetsbilder
formes under dette trykket, og om vi i tilstrekkelig grad har evnen til å legge inn korreksjonsfaktorer. Kanskje er det
på tide å justere “hvitbalansen”?
