Stortinget vedtok sist sommer å øke egenandelene med 11%. Etter Stortingets behandling av årets statsbudsjett er
egenandelene økt med nye 12% fra 26.1. 1998. I løpet av seks måneder er det beløpet pasientene betaler ved legekontakt,
økt med 24,3%. Neppe noen annen tjeneste har hatt en slik prisstigning.
En egenandelsøkning har to sider; en helsepolitisk og en av mer teknisk karakter. Den siste egenandelsøkningen står
det to regjeringer bak; den ble foreslått av Jagland-regjeringen og videreført av Bondevik-regjeringen. Sistnevnte
regjering har redusert skadevirkningene for pasienter med størst behov ved å beholde et uendret tak for egenandelene.
Det er et tankekors at egenbetaling for besøk hos lege, psykolog og fysioterapeut kan økes kraftig uten at dette
avstedkommer politisk diskusjon, samtidig som bruk av egenandeler i offentlig tjenesteyting ofte er et nærmest
tabubelagt tema. Legeforeningen forstår behovet for budsjettmessige innstramminger, men stiller spørsmål ved om det er
hensiktsmessig å øke eksisterende egenandeler. Vi etterlyser en prinsipiell debatt om bruk av egenandeler, ikke som
inntektskilde for det offentlige, men som virkemiddel for til en viss grad å styre etterspørselen.
Det andre spørsmålet som reiser seg ved økning av egenandelene, er av mer teknisk art. Økt egenbetaling fra
pasientene skal ikke føre til økte inntekter for legene. Hver krone av økningen må derfor kompenseres med en krone
mindre i refusjon. I et normalt oppgjør kan moderate økninger i egenandeler innpasses i den økonomiske rammen. Ved
normaltarifforhandlingene i juni 1997 var premissene slik at det ikke var mulig å innpasse egenandelsøkningene som
Stortinget hadde vedtatt, innenfor rammen. Det ble derfor nødvendig med kutt i refusjonstakstene. Det er ingen tvil om
at egenandelsøkningen i fjor i betydelig grad bidrog til å vanskeliggjøre forhandlinger som fra før av var kompliserte
nok.
Når regjeringen får Stortingets tilslutning til å øke egenandelene midt i et avtaleår, er dette på ingen måte
uproblematisk. Legeforeningen foreslo alternative måter for innsparing, uten å få gjennomslag for dette. Stortinget
sluttet seg heller ikke til mindretallsforslaget fra Stortingets sosialkomité om å balansere økte egenandeler med
redusert driftstilskudd. Det var derfor ingen annen mulighet enn å kompensere økte egenandeler med reduserte
refusjoner. Siden en stor andel av egenandelene betales for konsultasjon hvor det fra før ikke er noen refusjon, må
andre takster kuttes tilsvarende. En av konsekvensene er at det vil være mer lønnsomt for legen å ha mange korte
konsultasjoner enn å bruke lengre tid og gjennomføre flere undersøkelser og behandlingsprosedyrer på én enkelt pasient.
De økonomiske incentivene brukes dermed på en slik måte at vi fjerner oss fra det som har vært et felles mål for
allmennmedisinen: I størst mulig grad å bruke god tid på den enkelte pasient og gjøre mest mulig diagnostikk og
behandling i primærmedisin uten henvisning til spesialist. Et finanspolitisk virkemiddel får på denne måten direkte
negative helsepolitiske effekter. Det var neppe hensikten.
Forhandlingene som ble ført for å tilpasse normaltariffen til økte egenandeler hadde som mål at skadevirkningene
skulle bli minst mulig og være fordelt på en slik måte at alle legegrupper rammes noenlunde likt. Og selv om endringene
totalt sett er et nullsumspill vil noen leger, med rette, kunne si at deres arbeidsinnsats etter omleggingen blir
dårligere honorert. Vi har allerede signalisert overfor Sosial- og helsedepartementet at de negative effekter og
vridninger som omlegging av normaltariffen medfører, må forsøkes rettet opp ved de ordinære forhandlingene i juni.
Legeforeningen etterlyser en debatt om bruk av egenandeler i helsetjenesten. Brukes egenandeler på en hensiktsmessig
måte? Er en økning av egenbetalingen på 24% i løpet av seks måneder i samsvar med et solidarisk finansiert helsevesen?
Forstår publikum at økningen ikke skyldes at legene tar seg bedre betalt? Hva ville skjedd hvis for eksempel
NRK-lisensen hadde økt 24% innen samme tidsrom?
Hans Petter Aarseth
president
