Spørsmålet om medikamentelt indusert abort som alternativ til det kirurgiske inngrep, bør settes på dagsordenen
igjen. Populært snakkes det om “abortpille”, som ikke må forveksles med “angrepille” som gjelder postkoital
antikonsepsjon, tidligere omtalt redaksjonelt i Tidsskriftet (1).
To ulike stoffer er effektive til medikamentelt indusert abort: antiprogesteronet mifepriston (RU 486) (2) og
metotrexat, et cytostatikum (3). Da metotrexat vanligvis injiseres og er lite brukt, vil det ikke bli omtalt nærmere
her. Mifepriston er et antiprogesteron med flere ulike virkninger, som for tiden utredes med tanke på prevensjon (noen
få dager i forbindelse med ovulasjon), nødprevensjon, fødselsinduksjon, behandling av menoragier og potensielt også som
cancerbehandling.
Den viktigste, og til nå mest kontroversielle bruk, er imidlertid den medikamentelle svangerskapsavbrytelse.
Virkningen og sikkerheten er utprøvd og dokumentert i en rekke kliniske undersøkelser, ikke minst i Frankrike, Sverige
og Storbritannia. Mifepriston gis i kombinasjon med et prostaglandinpreparat. Fra den opprinnelige beskrivelse er
metoden modifisert, for det første ved at mifepristondosen er redusert til en tredel (200 mg) (4) og for det andre
ved at det nå kombineres med et rimeligere og lettere tilgjengelig prostaglandin, misoprostol, som gis vaginalt (5, 6).
Kostnadene er derved betydelig redusert. Metoden har en effektivitet på linje med den kirurgiske ved svangerskap opptil
63 dager (ni uker, regnet fra siste menstruasjons første dag). Ulemper med den medikamentelle metoden er at blødningen
hos de fleste varer noe lenger, men det samlede blodtapet er ikke større (7). Det er oftere smerter som krever sterke
analgetika, og medikamentene kan gi gastrointestinale bivirkninger som diaré og kvalme.
Det er et godt prinsipp at kirurgi skal benyttes når konservative metoder svikter eller ikke kan brukes. Ved
provosert abort er dette snudd på hodet: Kirurgiske metoder brukes i dag til tross for at vi har medikamentelle metoder
som er like sikre og effektive (8). Det viser seg at kvinnene opplever kirurgisk og medikamentell abortmetode som
likeverdige (9). At sterilitet og alvorlige akutte komplikasjoner knyttet til narkose og kirurgi forekommer sjelden, er
ingen trøst for dem som rammes.
Medikamentell abort er i bruk i Sverige, Frankrike, England og Kina. Basert på svenske erfaringer som passer med det
som ellers er rapportert, kan vi anta at inntil 70% av alle svangerskapsavbrudd kan skje medikamentelt (10). To
tredeler av kvinner som har gjennomgått behandling med denne metoden, angir at de ville foretrekke medisinsk abort
fremfor kirurgisk (11), mens 95% vil anbefale den til andre (12). På den annen side er de aller fleste som gjennomgår
kirurgisk abort, også fornøyd med den metoden (13).
Hvis vi skal begynne å bruke medikamentelt indusert abort i Norge, som alternativ til det kirurgiske inngrepet, som
vi mener det er god grunn til, bør metoden helst prøves ut i et kontrollert klinisk forsøk. Selv om de medisinske
forhold er godt utredet ved undersøkelser i andre land, er det ikke gitt at resultater når det gjelder psykologiske og
sosiale aspekter uten videre kan overføres på forholdene i Norge.
Den praktiske gjennomføringen er at kvinnen tar mifepriston i sykehusavdelingen under overvåking av helsepersonell.
Deretter går hun hjem og møter på sykehuset etter 48 timer, der prostaglandin gis transvaginalt. Hun blir så i
sykehuset de nærmeste timene. I den tiden vil de fleste abortere og kan få analgetika. Siden reiser de hjem og bør så
kontrolleres ved klinisk undersøkelse og eventuelt svangerskapstest etter ca. fire uker. Den fulle kontroll med
medikamenthåndtering vil således ligge til godkjent avdeling for utførelse av svangerskapsavbrudd. Slike avdelinger har
godt utviklede medikamentrutiner, for eksempel for A-preparater. Frykten for at abortmedikamentet kan komme på avveie,
virker overdrevet.
De øvrige rutiner blir uforandret, det vil si at kvinnen på forhånd skal undersøkes og kan diskutere sin situasjon
med primærlegen som så må henvise videre til den gynekologiske avdeling der hun får ytterligere informasjon og
forundersøkelse. Hvis hun henvender seg direkte til sykehuset, vil all informasjon bli gitt på poliklinikken der.
Hvis vi forutsetter at prøveperioden er avsluttet, og at resultatene gir grunn til å anbefale medikamentell abort
som alternativ, kan kvinnen få full informasjon og deretter velge selv.
Den politiske debatten knyttet til medikamentelt indusert abort har i Norge, som mange andre land, stadig blusset
opp. Emosjonene og standpunktene er gjerne sterke, men felles er at de færreste som uttaler seg vet hva metoden
egentlig innebærer. Argumentasjonen er helst en forlengelse av debatten om hvorvidt vi skal ha selvbestemt abort. Det
er feil debatt! Problemstillingen er i dette tilfellet hvorvidt svangerskapsavbruddet skal skje ved den ene eller den
andre metoden. I 1989 var det fremmet forslag i Stortinget om å innføre forbud mot medikamentelt indusert abort (14).
Dette forslaget falt fordi flertallet ikke kunne se at det var tungtveiende grunner til å forby utprøvning eller bruk
av slike metoder. Vi kan derfor ikke se noe legalt hinder for bruken i Norge. Basert på gjeldende EØS/EU-regler for
medikamenthåndtering skal det ikke være nødvendig med separat registrering i Norge for at et legemiddel skal bli
tilgjengelig. De viktigste motargumentene er at abortinngrepet “privatiseres”, videre at medikamentet kan komme ut av
kontroll og derved misbrukes, kanskje at “abort brukes som prevensjon”. Nordiske erfaringer tyder imidlertid ikke på at
dette vil skje. Sverige der man har hatt metoden i bruk i flere år, har hatt tilnærmet samme reduksjon i aborttallene i
perioden 1991-94 som Danmark, Finland og Norge som ikke har hatt metoden i bruk. Island som heller ikke har brukt
medikamentelt indusert abort, har imidlertid hatt en økning av abortene i samme tidsrom (15).
Etisk sett mener vi at abortinngrepene må gjøres på den enkleste og mest skånsomme kjente metode. Hensynet til
kvinnene som gjennomgår abortinngrepene, særlig unge uten barn som har høyere risiko for komplikasjoner, må veie
tyngst. Det kan også virke mindre stigmatiserende å slippe sykehusinnleggelse, selv om de fleste allerede i dag kun er
dagpasienter.
Dessuten kan ressurser frigjøres til beste for andre kvinner som venter i operasjonskøer. Vi bør også arbeide videre
med dette medikamentet slik at det kan tas i bruk i u-land med dårlig sykehus/legetilbud. Professor Reynir Geirsson i
Reykjavik går så langt i en lederartikkel som å kalle den politiske motstanden mot mifepriston “a wrong against
humanity” (16).
Tiden er moden for at medikamentelle abortmetoder blir tatt i bruk. Makelighetshensyn og frykt for høy temperatur i
debatten bør ikke lenger forsinke medisinske fremskritt. Medikamentelt fremkalt abort er et fullgodt alternativ etter
vanlige kriterier for medisinsk teknologi: det er skånsomt, har få alvorlige bivirkninger, er mindre ressurskrevende og
akseptabelt for de fleste kvinner som har erfaring med metoden. Hvorfor er ikke metoden i bruk for lengst også hos
oss?
Utfordringen er å informere bredt om hva dette egentlig dreier seg om overfor kvinner, medier og særlig
politikere.
Ole-Erik Iversen
Per Bergsjø
