De fleste som behandles for brystkreft har på diagnosetidspunktet ingen tegn til metastaser. Likevel vil omtrent 30%
dø av brystkreftsykdommen i løpet av de neste ti årene (1), som uttrykk for at de hadde skjult systemisk spredning
allerede på operasjonstidspunktet. Det er således nødvendig å finne frem til bedre metoder for å peke ut pasienter med
høy risiko for senere tilbakefall.
I løpet av de siste ti årene er det utviklet teknikker for å påvise mikrometastaser i aspirat fra beinmarg. Ved
hjelp av antistoffer som reagerer mot epiteliale antigener, analyseres beinmargscellene for tilstedeværelsen av
enkeltstående karsinomceller. Bruk av slike immuncytokjemiske teknikker har resultert i påvisning av mikrometastaser
hos 10-45% av brystkreftpasientene (2, 3).
Den store variasjonen i positive funn skyldes sannsynligvis bruk av forskjellige antistoffer med forskjellig
spesifisitet til epitelceller, forskjellig grad av kryssreaktivitet med de hematopoetiske cellene i beinmargen og i
antall celler som har vært undersøkt (0,5-2 x 106) (4). Til tross for dette er påvisning av
mikrometastaser vist å kunne forutsi et senere tilbakefall (2, 3). Dette gir håp om at slik diagnostikk kan få praktisk
klinisk betydning. Det er imidlertid fortsatt et stort behov for metodisk standardisering, forbedret spesifisitet og
reproduserbarhet.
Ved Det Norske Radiumhospital er det utført et omfattende arbeid for å kartlegge spesifisiteten til den
standardmetoden som de fleste internasjonalt benytter seg av i dag (5). Det er oppdaget falskt positive resultater ved
bruk av metoden, og årsaken er langt på vei avslørt. Derfor kan vi nå komme frem til pålitelige diagnostiske resultater
ved å utføre kontrollanalyser.
Pantel og medarbeidere har rapportert at i over halvparten av beinmargsprøvene som er positive for mikrometastaser,
påvises det kun 1-2 tumorceller per million undersøkte beinmargsceller (6). For å øke sensitiviteten og
reproduserbarheten er det behov for å analysere betydelig større mengder beinmargsceller enn det som praktisk er mulig
ved bruk av dagens standardmetode.
Ved Radiumhospitalet har man derfor gjennom de senere årene arbeidet med immunmagnetiske teknikker i påvisningen av
tumorcellene (7, 8). Tumorceller anrikes ved bruk av magnetiske partikler, og på den måten kan vi undersøke et ti
ganger større beinmargsprøvevolum enn ved standardmetoden. Det utvikles i tillegg molekylære påvisningsmetoder basert
på revers transkriptase-polymerase kjedereaksjonsmetodikk, for å påvise tumorceller etter immunmagnetisk anrikning.
I april 1995 ble det igangsatt en stor studie støttet av Den Norske Kreftforening for å avklare betydningen av å
påvise enkeltstående kreftceller i beinmargen hos pasienter med primært operabel brystkreft. Dette er et
samarbeidsprosjekt mellom flere sykehus.
Det skal i løpet av en treårsperiode utføres beinmargsaspirasjon i forbindelse med primæroperasjonen på nær 1000
pasienter. Alle beinmargene blir undersøkt ved Radiumhospitalet med henblikk på kreftceller. Både standard
immuncytokjemisk metode og nye immunmagnetiske metoder benyttes i diagnostikken. Funnene vil så bli korrelert til
eksisterende prognostiske faktorer.
Pasientene vil gjennomgå standardbehandling og oppfølging, og residiv og overlevelse vil registreres og korreleres
til de mikrometastatiske undersøkelsesfunn. Internasjonalt vil dette bli en av de største kliniske undersøkelsene for
påvisning av enkeltstående kreftceller i beinmargen.
Vi kan således bidra til å avklare hvor stor betydning påvisning av mikrometastaser har ved brystkreft og hvorvidt
dette bør bli en rutineundersøkelse for utvelgelse av risikopasienter til videre terapi.
Pasienter med lokalisert brystkreft og mer enn åtte positive lymfeknuter får tilbud om å delta i en nordisk
behandlingsstudie for utprøvning av høydosekjemoterapi med autolog stamcellestøtte. Som ledd i oppfølgingen vil de
norske pasientene gjentatte ganger bli undersøkt med henblikk på mikrometastaser. Ved å følge utviklingen under
behandlingen og oppfølgingen kan det la seg gjøre å registrere eventuell behandlingssvikt lang tid før en metastase vil
være klinisk påvisbar. Dette vil gi mulighet til å endre terapistrategi underveis i kreftbehandlingen. I tillegg er det
både internasjonalt og ved Radiumhospitalet stor interesse for å karakterisere de mikrometastatiske tumorcellene som
påvises i beinmargen (4). Ved å undersøke forekomsten av forskjellige markører på tumorcellene, er målsettingen å kunne
skreddersy kreftbehandlingen etter tumorcelletype.
Mikrometastaser kan også påvises ved flere andre cancerformer. Undersøkelser med henblikk på mikrometastaser i
beinmarg kan altså bli et diagnostisk prinsipp ved flere av de hyppigst forekommende kreftformene.
Bjørn Naume
