Det vesentligste grunnlag for en positiv utvikling av folkehelsen er en generell velstandsøkning. At denne påstand
har gyldighet i de internasjonale samfunn, synes nokså åpenbar for de fleste. Imidlertid blir vi stadig minnet på at
også i vårt rike land er helse, sykdom og dødelighet ulikt fordelt både mellom landsdelene og innen en kommune. Dette
tema ble beskrevet og analysert i årets første nummer av Tidsskriftet. De lærde strides om hvorvidt den ujevne
fordeling av økonomiske og sosiale goder i seg selv er årsaken, eller om økt sykelighet og dødelighet fullt ut
forklares ved den enkeltes egne risikofaktorer.
Svaret er kanskje både - og. Det gjenstår imidlertid som et ugjendrivelig faktum at alle lag i samfunnet ikke
nyttiggjør seg den kunnskap vi har om de årsaker til sykdom som den enkelte i stor utstrekning kan påvirke selv. Det er
neppe noen stor forskjell i det generelle kunnskapsnivå omkring disse forhold, og det er heller ingen grunn til å tro
at den sunne fornuft er ujevnt fordelt. Til en viss grad kan økonomiske forhold gjøre det vanskeligere å leve “riktig”,
men på mange områder er det motsatte tilfelle. Et spørsmål vi må stille til oss selv som leger er om vi formidler de
riktige tingene på en riktig måte til de riktige grupper når vi gir råd om helseforebyggende tiltak.
Legeforeningen har hatt et utvalg med mandat å se på legens rolle i helsefremmende/sykdomsforebyggende arbeid for
barn og unge. Dette utvalget har nettopp avgitt sin foreløpige innstilling. Denne sendes til relevante yrkesforeninger
og spesialforeninger, på grunnlag av høringsuttalelsene vil utvalget bli bedt om å foreslå et konkret handlingsprogram.
Et slikt handlingsprogram må både ta sikte på å bedre organiseringen av forebyggende arbeid, men også å gi den enkelte
lege økt kunnskap og større motivasjon for å gå inn i dette viktige arbeidet.
Det er erfaringer om at målrettet, oppsøkende virksomhet mot utvalgte grupper gir gode resultater når man “treffer”
gruppen. Gode eksempler er halveringen av antall provoserte aborter blant unge jenter i en bydel i Oslo, og den
kraftige reduksjonen av røykende gravide. Dessverre er det slik at vi i vårt land i liten grad har vist vilje til å
gjøre noe med den viktigste enkeltårsak til økt dødelighet: bruk av tobakk. Derfor er også statistikken fra Statistisk
sentralbyrå for 1997 nedslående lesing. Antall dagligrøykere i den voksne befolkning er ikke synkende. Det betyr at
tilveksten av unge røykere er stabil, de siste to år kan det til og med se ut som om flere i aldersgruppen 16-19 år er
dagligrøykere. Hvert år begynner mer enn 10000 nye tenåringer å røyke. Vi vet alle hvor vanskelig det er å slutte når
man først har begynt. Sannsynligheten for at disse vil fortsette å røyke i voksen alder er stor, halvparten av disse
igjen vil forkorte sitt liv med 15-20 år. Det er derfor større innsats må rettes mot ungdommen, før de begynner å
røyke.
Til tross for vårt strenge reklameforbud og vår relativt strenge røykelov som blant annet forbyr salg av tobakk til
barn under 18 år, er forbildene som er med å skape barns vaner hva angår røyking like dårlige. Den negative holdning
bl.a. mediene har vist mot den nye røykeloven fra årsskiftet er derfor deprimerende.
Det er interessant i denne sammenheng at andel filmer fra den amerikanske filmindustri hvor rolleidolene røyker på
lerretet har økt fra 35% til 80% i løpet av tre år. Det kan være vanskelig å forstå at dette er nødvendig for det
kunstneriske uttrykk.
Vi må kunne konstatere at forbud mot salg av tobakk til barn ikke har hatt den ønskede effekt. Legeforeningen
foreslo allerede i 1993 en innføring av et bevillingssystem for tobakksomsetning. Dette forslaget tas nå opp på nytt av
Tobakksfritt, en samarbeidsorganisasjon for flere aktører som er aktive i sykdomsforebyggende arbeid. En slik
bevillingsordning kan gi grunnlag for effektive sanksjoner mot selgere som ikke følger loven.
Hans Petter Aarseth
president
