Psykiatriske symptomer ved somatisk sykdom er en gråsone i medisinen som er lite behandlet både i somatiske og
psykiatriske lærebøker. I dette nummer av Tidsskriftet har Nina Aass og medarbeidere undersøkt forekomst av angst og
depresjon hos kreftpasienter ved et norsk regionsykehus (1).
Generelt vet vi at psykisk stress er mest uttalt rundt tidspunktet for diagnose, ved residiv/metastase og i
terminalstadiet av kreftsykdom (2). Hver av disse fasene representerer spesifikke stresspåkjenninger med spesielle
utfordringer for både pasient, pårørende og behandlere. Derfor kan prevalensen av angst og depresjon være forskjellig i
ulike pasientmaterialer, fordi antall pasienter i samme sykdomsfase kan variere.
Hva som er normale og hva som er sykelige psykiske reaksjoner ved kreftsykdom, kan det være ulike oppfatninger om.
Et pragmatisk synspunkt er at symptomer som interfererer med den medisinske behandling og/eller som i vesentlig grad
reduserer pasientens daglige funksjon, er “sykelige”. Disse trenger spesiell klinisk oppmerksomhet. En slik situasjon
kan foreligge når normale krisereaksjoner blir spesielt intense og/eller langvarige, eller når symptomene oppfyller
kriteriene for en psykiatrisk diagnose.
Leinster (3) har satt søkelyset på den betydning kommunikasjonen mellom lege og pasient har for den psykiske
mestring av sykdommen. Å få en kreftdiagnose oppleves av mange som en dødstrussel. De psykiske reaksjonene kan
sammenliknes med dem vi ser ved andre livstruende kriser, og de bearbeides på liknende måte. Denne prosessen blir
lettere hvis informasjon gis på en støttende og bekreftende måte. I dette ligger at legen registrerer pasientens
reaksjon på informasjonen som gis og sikrer seg at den blir oppfattet. Det hjelper hvis legen kan bekrefte pasientens
følelsesreaksjoner ved f.eks. å si: “Jeg ser at dette er vanskelig for deg.” Samtidig må pasienten få nok tid til å
fordøye informasjonen og til å komme med oppklarende spørsmål.
Resultater fra en skotsk undersøkelse tyder på at kreftpasienter med mye angst og depresjon er mer kritiske enn
andre til måten de er blitt informert på (4). De følte i større utstrekning at de hadde fått for lite informasjon
og/eller at opplysninger var holdt tilbake. Ifølge forfatterne (4) kan disse data tolkes på minst to måter: Enten at
den aktuelle “negative” sinnstilstand farger beskrivelsen av forholdet til legen, eller at mangelfull informasjon er en
medvirkende årsak til angst og depresjon. Hvilken tolking som er riktig, kan bare avklares ved hjelp av parallelle,
prospektive registreringer.
På grunn av overlapping av medisinske og psykiatriske symptomer kan diagnosen depresjon være vanskelig å stille hos
kreftpasienter. Spiegel (5) mener at underdiagnostisering av depresjon hos pasienter med kreft skyldes at depressive
symptomer som energitap, appetittforstyrrelser og søvnvansker feilaktig blir tolket som symptomer på selve
kreftsykdommen eller dens behandling. Man setter søkelyset på medisinske symptomer og tegn på bekostning av
psykologiske, og det eksisterer ofte en terapeutisk nihilisme vis-à-vis psykiatriske tilstander (5).
Det faktum at svært få pasienter henvises til psykiatrisk vurdering i avdelinger med psykiatrisk rådgivnings- og
tilsynsvirksomhet, gir indirekte støtte for en slik antakelse (6). Det ville ha vært interessant å få opplyst hvor ofte
henvisning til psykiater forekom i materialet fra Det Norske Radiumhospital (1).
Diagnose og behandling av depresjon og stress hos kreftpasienter er grundig behandlet i flere oversikter (7).
Kontrollerte intervensjonsforsøk har vist effekt av så vel farmakologiske som ulike psykoterapeutiske behandlingsmåter.
I tillegg til at det reduserer livskvalitet og velvære, er det mye som tyder på at vedvarende dysfori, hjelpeløshet og
oppgitthet er en negativ prognostisk faktor i seg selv. Antakelig gjelder dette som et generelt prinsipp for de fleste
sykdommer.
Nancy Frasure-Smith og medarbeidere har rapportert negativ effekt av depresjon på overlevelse både seks og 18
måneder etter gjennomgått hjerteinfarkt, selv om det var kontrollert for somatiske risikofaktorer (8). To amerikanske
studier av pasienter med brystkreft (9) og malignt melanom (10) har begge vist gunstig effekt av psykiatrisk behandling
på så vel livskvalitet som overlevelse. Disse funn bør etterprøves også her til lands.
Lars Tjemsland
