Det var en gang et eventyr - noen studenter og lærere ville radikalt forandre medisinstudiet. Studentene ville ut av
lesesalene og laboratoriet, det var jo ingen pasienter der! Pasienten i sentrum ble slagordet - på én måte urettferdig
i forhold til legene som tålmodig har slitt og fortsatt sliter alene i periferien. Og det er mye periferi i Norge og
lange og tunge veier for pasienten og gammeldoktoren. Han reiste til periferien, matt av dryge forelesninger
om sjeldne sykdommer han aldri fikk se, og møtte familieproblemer han aldri ordentlig kunne takle når fisket slo feil
og gruvene ble stengt etter ulykker.
Selvfølgelig måtte medisinstudiet endres, fordi menneskene og samfunnet og sykdommene og deres årsaker endrer
seg.
Først ute var Tromsø i periferien, med stor motstand fra sentrum på akademisk vis. I dag står det nye sykehuset for
lengst ferdig og er sammen med regionens øvrige sykehus og primærhelsetjenesten fundamentet i gruppelæring og
kunnskapshøsting og erfaring - det mangler bare at sykepleier blir med i gruppen i problembasert læring for å sikre
profesjonsrikdommen rundt pasienten. Edvin Bach-Gansmo og medarbeidere redegjør i dette nummer av Tidsskriftet (1) for
nettopp betydningen av løpende justeringer av gruppelæringen og hvordan studentene selvjusterer seg og sine holdninger,
også i relasjon til den offisielle kunnskap (1).
Trønderne kom også rimelig kjapt og sterkt på banen, forulempet velkjente europeiske klubblag ved å vinne
fotballkamper, arrangerte et vellykket verdensmesterskap på ski, og introduserte i 1993 en studieplan basert på
problembasert læring som “blir til mens de går” (2). Selv presiserer de at det å være medisinstudent i Trondheim blir
“bedre og bedre kull for kull”.
Det vil forundre meg meget om ikke dette beror på det faktum at kunnskap kan tilegnes utenfor lesesal, auditorium og
laboratorium. Det er likevel grunn til å merke seg at studentene føler at de sitter tilbake med et nytt og spennende
studium, men med en gammel eksamensordning. Forhåpentligvis vil fakultetet fortsatt være lydhøre for studentenes
evalueringer. Finurligheter fra pensumkjeller og -loft må erstattes av læringsmålene - det selvfølgelige utgangspunkt
for eksamen.
I Oslo tok man seg god tid. Høsten 1996 kunne man etter over ti års arbeid starte undervisningen etter en ny
problembasert og integrert studieplan (3). Tvilerne fulgte med på lasset, og det er da godt å erfare at 79% av
studentene og 91% av lærerne var godt eller svært godt fornøyd med det første semesteret. Dette er hyggelig for
initiativtakerne som arbeidet tungt og grundig mot alle dem som hadde sine dypsindige akademiske betenkeligheter med
“om og men”. Veilederne i første semester forventer at den nye studieplanen vil gi bedre effekt enn den gamle på alle
områder, unntatt studentenes basalfagkunnskaper.
Den fjerde artikkelen om medisinstudiet i dette nummer av Tidsskriftet tar opp et spesielt og viktig område: Hva er
det vitenskapelige grunnlaget for våre kliniske beslutninger? (4). Hvordan skal studentene lære dette og omforme slik
kunnskap til holdninger og ferdigheter i klinisk arbeid?
Undervisningen i klinisk beslutningslære i Trondheim starter i 3. og 4. studieår og består av sju kurs à tre timer,
med en kombinasjon av oppgaveløsning og plenumsdiskusjoner og med meget hentet fra Cochrane Collaboration (5).
Kunnskapen som fremkommer, evidence based medicine, kan oversettes til kunnskapsbasert medisin, mens forfatteren av
denne artikkel foretrekker begrepet vitenskapelig basert medisin. Det blir viktig med et nært samarbeid med de mange
kliniske miljøer. Da kan dette perspektivet bli en del av undervisningen i klinikken, uketjenesten og gruppene i
problembasert læring.
Den femte artikkelen omhandler et element i medisinerutdanningen som nå “trenger seg på” (6). Også dette “nymotens
påfunn” ble i Norge lagt inn i det medisinske studium først i Tromsø, for 25 år siden. Utplassering i lokalsykehus i
kommunehelsetjenesten blir uten tvil et viktig supplerende ledd i legeutdanningen. Greier vi denne utfordringen
også?
Kaare Solheim
