I alle de gamle kulturer, som Egypt og Kina, ble det drevet med sportsaktiviteter, men ikke i en form som er i tråd
med dagens ideal. Klassisk kappestrid om dyktighet eller mot tjente oftest en ytre funksjon, gjerne kultisk eller
militær. Ifølge den moderne definisjon er sport en fysisk konkurranse utført som et gode i seg selv uten andre mål.
Sport er avledet av det gamle engelske “disport”. Det innebærer atspredelse fra arbeidet i en videre forstand enn
ren fysisk aktivitet, som et slag backgammon eller en flørt, og omfatter rimeligvis langt mer enn dagens ideal. Det
norrøne “idrett” er i dagens bruk nesten synonymt med sport.
Den industrielle revolusjon endret vesentlige sider ved idretten. Utstyr og målemetoder ble forbedret og
standardisert. Bevisstheten om kvantitative prestasjoner meldte seg; rekordbegrepet ble oppfunnet.
Informasjonsrevolusjonen og tidens markedskrefter og vitenskapeliggjøring endrer i dag idrettens ansikt. Idretten blir
en del av den globale underholdningsindustri med utøver-ne som velgasjerte underholdningsartister. Idrettsheltene er
profesjonelle klovner.
Et bærende ideal er at idretten skal være helsefremmende (1), og denne tradisjonen kan spores helt tilbake til Galen
(129-ca. 199). Forholdet mellom idrett og helse har mange aspekter. Oppmerksomheten rundt idrettens bivirkninger synes
i dag å komme mer i fokus. Dette inkluderer åpenbare forhold som doping, akutte skader og belastningslidelser, men også
forhold der årsakssammenhenger er mer uavklart, som inkontinens hos kvinner, spise- og vektforstyrrelser som korrelerer
med visse idrettsaktiviteter (2). Hvor mye skal dette problematiseres? I hvilken grad er idrett sunt eller usunt?
Variert fysisk aktivitet er gunstig for individets allmennhelse. Men hvilken betydning har topp- og masseidrett? Det
har rådet en oppfatning om at det skal en relativt stor innsats til for at fysisk aktivitet skal være helsefremmende.
Her er det imidlertid de siste år skjedd en stille revolusjon; det er ikke store innsatsen som nå ansees nødvendig for
å gi helsegevinst (3). Topp- og masseidrett er mindre betydningsfullt rent helsemessig enn tidligere antatt, men har
likevel en rekke positive aspekter. Behovet for konkurranse og felles- og masseopplevelse blir tilfredsstilt på en
legitim måte ved idrettens fredelige kappestrid, både for deltaker og observatør. Observatøren gjør imidlertid klokt i
å ta det for helsen viktige skritt å komme seg opp av godstolen, ikke for å løpe maraton, men ganske enkelt for å gå en
tur.
Det er verdt å merke seg at vi i vårt regulerte samfunn ennå ikke har noen sentral instans som ivaretar forholdet
mellom fysisk aktivitet og helse. På siste Idrettsmedisinsk høstkongress ble problemstillingen tatt opp, og det er
sendt forslag til Regjeringen om opprettelsen av et Statens aktivitetsråd.
I flere europeiske land er spesialiteten i idrettsmedisin anerkjent; her hjemme er noen titalls leger i tillegg til
sin kliniske spesialitet autoriserte som idrettsleger av Norsk idrettsmedisinsk forening (NIMF). Med den sentrale plass
idrett og fysisk aktivitet har i vårt samfunn, er det ikke unaturlig om denne sektoren av helsevesenet blir ytterligere
profilert og etter hvert finner en hensiktsmessig plass blant de andre kliniske spesialiteter/subspesialiteter. Kanskje
i form av en subspesialitet i idretts-/aktivitetsmedisin? Utøvere på alle nivåer, fra toppidrett til rehabilitering,
trenger bedre veiledning for å trene hensiktsmessig. Helsemyndigheter og Legeforeningen kan medvirke til å ivareta og
styrke det helsemessige aspekt av idrettskulturen og gi økt bevissthet om idrett - som har verdi i seg selv,
autotelisk, og gjerne også er helsefremmende, salutogen. Dette er viktig for å bevare idretten som det vi ønsker den
skal være, og demme opp for tendensene til kommersialisering og fremmedgjøring.
Fysisk aktivitet fortjener stor plass, med flere begrunnelser enn de rent helsemessige. De mange positive aspektene
av idrett, som evnen til konsentrasjon, utholdenhet, samarbeid og konkurranseforståelse har en betydelig
overføringsverdi. Dette sees dokumentert i portrettintervjuer fra nærings- og kulturliv.
Forholdet mellom idrett og helse berører også prioriteringsspørsmål på flere nivåer. Samfunnsøkonomisk er det
nødvendig å diskutere om ressursene skal brukes til toppidrett, masseidrett eller annen fysisk aktivitet.
Ressursdiskusjonen har også et annet aspekt, trolig enda vanskeligere enn det rent økonomiske, rettet mot disponeringen
av privat tid til idrett, aktivt og passivt.
Uansett, med den overveiende positive betydning idretten på alle nivåer har, bør legene fortsatt ønske “klovnene”
velkommen forutsatt at de ledsages av et idrettsmedisinsk kompetent støtteapparat som kan medvirke til at heltene
fungerer både som underholdningsartister og helseinspiratorer.
Harald Jodalen
