Før begynnelsen av 1980-årene var behandlingstilbudet til ufrivillig barnløse par begrenset, bare helt spesielle
grupper kunne behandles med rimelig godt resultat. Det dreide seg om hormonbehandling ved eggløsningssvikt, eller
kirurgi hos kvinner med lette forandringer i de indre kjønnsorganer. Donorinseminasjon var aktuelt hvis paret ville
akseptere at kvinnen ble befruktet med sæd fra anonym giver. Behandlingsmetodene var fåtallige, det var lite kjennskap
til disse blant leger, behandlingskapasiteten var liten, og lokalisert til få steder i Norge. Kirurgisk behandling ble
utført ved mange sykehus med vekslende resultat.
Den store revolusjon innen human reproduksjonsbehandling kom etter at Steptoe & Edwards i 1978 (1) kunne vise at
befruktning utenfor kroppen, in vitro-fertilisering, resulterte i friske normale barn hos par hvor kvinnen hadde
destruerte eggledere. Teknikken ble de kommende år mer forfinet og utviklet, og allerede i 1984 ble de første barn født
i Norge (2). In vitro-fertilisering ble primært utviklet som et redskap i behandlingen av par hvor transportmekanismen
for egg og sædceller ikke fungerte. Etter hvert som erfaringene økte, fant man at denne metoden var det beste
behandlingsalternativ for par med infertilitetsårsaker som endometriose, lett til moderat nedsatt sædkvalitet og
infertilitet av ukjent årsak.
Den ovarielle hyperstimulering som er en nødvendig del av prosedyren innebærer at det hos ca. 1/3 av pasientene
finnes overskuddsembryoer når to eller tre embryoer er lagt tilbake hos kvinnen. Teknikker for oppbevaring av
preembryoer i fryst tilstand ble derfor utviklet, for ev. senere overføring til kvinnen (3). Optimismen var stor når
det gjaldt å øke antall gravide med denne metoden. Dessverre er resultatene ikke særlig forbedret siden starten for ti
år siden. Totalt gir frysemetoden bare et tillegg på ca. 8% i den gjennomsnittlige fødselsrate. In vitro-fertilisering
inklusive frysemetoden er nå standardbehandling ved de nordiske infertilitetsklinikker. To tredeler av de par som
starter behandling, vil få barn ved tilbud om tre behandlinger (4).
Omkring 40% av ufrivillig barnløshet skyldes nedsatt sædkvalitet. En del av parene kan hjelpes med standardopplegget
for in vitro-fertilisering, for noen kan inseminasjon av kvinnen med mannens sæd benyttes. Inntil høsten 1994 var
eneste alternativ for par hvor mannen hadde svært nedsatt sædkvalitet, tilbud om inseminasjon av sæd fra anonym giver.
Det var derfor et betydelig fremskritt for en stor gruppe par da teknikken med mikroinjeksjon eller intracytoplasmatisk
spermieinjeksjon ble utviklet, beskrevet av Tom Tanbo og medarbeidere i dette nummer av Tidsskriftet (5). Til tross for
at dette er en laboratoriemessig vanskelig teknikk, viser forfatterne hvor hurtig en slik behandling kan settes i gang
med resultater på internasjonalt nivå.
Det kan ikke underslås at denne metoden startet som et eksperiment uten særlig vitenskapelig bakgrunn mht. sikkerhet
for avkommets genetiske status. Heldigvis synes det nå i store undersøkelser som om forekomsten av misdannelser hos
barnet ikke er større enn ved konvensjonell in vitro-fertilisering eller naturlig befruktning, 2-3% (6, 7). En nylig
utført studie fra Göteborg med over 700 barn etter behandling med intracytoplasmatisk spermieinjeksjon viser en
misdannelsesforekomst på 3,1%. I tilsvarende periode var forekomsten av medfødte misdannelser i Sverige 2,6%. (L.
Hamberger, personlig meddelelse). På den annen side synes det som om nedsatt sædkvalitet kan overføres fra far til sønn
på genetisk grunnlag med denne metoden. I voksen alder vil disse sønnene dermed få behov for assistert fertilisering
(5).
Til tross for at in vitro-fertilisering med mikroinjeksjon vil kunne gi håp om barn til mange, er det en gruppe par,
som pga. lovgivningen i Norge er avskåret fra denne behandlingsmuligheten. Det dreier seg om tilfeller hvor mannen ikke
har sædceller i ejakulatet, men hvor sædceller finnes i bitestikkelen eller i testisvevet. Uthenting av sædceller fra
bitestikkel kan gjøres med en enkel perkutan aspirasjonsteknikk, eller ved åpen testisbiopsi. Befruktning med modne
sædceller fra bitestikkel eller testikkel, enten spermiene beveger seg eller ikke, gir ved intracytoplasmatisk
spermieinjeksjon en akseptabel graviditetsrate (6). Befruktning av egg med umodne sædceller, spermatider, har også gitt
graviditeter.
Moderne reproduksjonsteknologi er regulert i et eget lovverk. Den første lov om kunstig befruktning kom i 1987, og
ble revidert i 1995 (8). Samtlige nordiske land har lovregulert de ulike typer assistert fertilisering. Dessverre er
disse regler ikke ens (9). Dette gjelder særlig nedfrysningstiden for preembryoer, donasjon av egg, befruktning av egg
med sæd fra anonym giver, bruk av sædceller fra bitestikkel eller testikkel og forskning på ubefruktede og befruktede
egg. Den varierende lovgivningen utelukker en del par fra behandling i eget land, og de må søke hjelp på privat basis
ellers i Norden. Ut fra ideen om nordisk samarbeid, kan dette synes positivt, men det diskriminerer parenes muligheter
for behandling på økonomisk grunnlag. Vi finner det derfor hensiktsmessig at de nordiske lover og regler blir
enslydende. Sæddonasjon anvendt til inseminasjon har vært praktisert i Norge i mer enn 60 år. Forskning på egg og
preembryoer er ikke tillatt i Norge, men vi benytter oss av de kunnskaper som denne forskning gir i de andre nordiske
landene. Dette smaker av dobbeltmoral.
Behandling av infertile par med kunstig befruktning utenfor kroppen er et stort medisinsk fremskritt. I fremtiden
vil det komme nye teknikker. In vitro-modning av egg er allerede en realitet, som ved videre utvikling vil kunne
utelate stimulering av kvinnens eggstokker før behandling. Nedfrysing av ovarievev og senere eggmodning er et
alternativ til kvinner hvor sykdommer destruerer ovariene. Nye og enklere teknikker for seleksjon av de genetisk friske
egg og preembryoer vil gjøre den nåværende relativt kraftige hormonstimulering overflødig. Metodene vil kreve høy
kompetanse, og også av etiske, juridiske og økonomiske årsaker bør behandlingen fortsatt lokaliseres til relativt få
klinikker godkjent av departementet.
Jarl A. Kahn
Kåre Molne
