Siden 1981 har profesjonell boksing ikke vært tillatt i Norge. Hovedargumentene da lovforbudet kom, var faren for
medisinske skadevirkninger på utøveren, en antatt forrående virkning på publikum, og innslaget av usunne økonomiske
interesser i proffboksingen. Det er betegnende at Norsk bokseforbund var pådriverne for å få innført forbud den
gang.
Et privat lovforslag om opphevelse av lov av 12.6. 1981 om forbud mot profesjonell boksing er nå satt frem av
stortingsrepresentant Jan Simonsen, Fremskrittspartiet. Dette har sitt utgangspunkt i at det nå er legitimt å tjene
penger på idrett. Skjermingen mot visning av utenlandske proffkamper er ikke lenger mulig og man synes nå å ha tro på
at bedre legekontroll kan hindre helseskader.
Legeforeningen tar fortsatt avstand fra proffboksing. I utgangspunktet burde vi kanskje ta avstand fra all boksing,
det kan være vanskelig å forsvare en idrett som gir poeng etter hvor stor skade man påfører motparten. Det er likevel
en dramatisk forskjell på amatørboksing og proffboksing. Riktignok opplever man også i amatørboksingen at utøvere får
alvorlige akutte skader som kan være dødelige. Fatale skader skjer dessverre også i flere andre idretter og
fritidssysler. Det spørs likevel om noen annen “idrettsgren” kan slå knock out på proffboksingen. Siden den annen
verdenskrig er ca. 500 profesjonelle boksere drept som direkte følge av akutte skader i bokseringen.
Det er med forundring Legeforeningen konstaterer at Kulturdepartementet i september 1997 i forbindelse med en
forespørsel om kickboksing var forbudt, konkluderte sin juridiske redegjørelse med at siden det ikke direkte er omtalt
i loven, er det ikke forbudt. Når det har spredt seg en oppfatning i flere miljøer av at kickboksing som følge av dette
er tillatt, ser Legeforeningen klart nødvendigheten av at det bør få som konsekvens at lov om forbud mot profesjonell
boksing må endres. Den må utvides med et forbud mot kickboksing. Det kan ikke være slik at kickboksing ikke omfattes.
Det kan ikke være bedre å sparke noen i hodet enn å slå dem i hodet.
Det som skiller amatørboksing og proffboksing i tradisjonell boksing er senskadene. Så langt er det ikke dokumentert
at amatørboksere pådrar seg varig men pga. sin idrettsutøvelse. Derimot er det uomtvistelig dokumentert at 50-60% av
proffbokserne med en karriere på fem år eller mer utvikler mentale og emosjonelle forandringer på grunn av varig
hjerneskade. Det er 5% som utvikler det bilde som Hege Schøyen fremstiller i sin rolle som Stælken Gundersen. Det synes
ikke å være mindre akutte eller kroniske skadevirkninger i de lettere vektklasser enn blant tungvekterne. Senskadene
kommer snikende opptil 25 år etter avsluttet karriere, dog mens man fortsatt er relativt ung.
Det kan være noe underlig at det er så stor forskjell på disse to grener av boksingen. En mulig forklaring er det
akkumulerte antall slag mot hodet gjennom karrieren. En annen viktig forklaringsmekanisme er selve innretningen av
kampen. En amatørkamp varer i tre runder, begge bokserne bevarer i stor grad konsentrasjons- og reaksjonsevnen gjennom
hele kampen. Ved proffboksing varer kampene så lenge (inntil 15 runder) at utmattelse frarøver bokseren mulighet til å
parere effekten av slag mot hodet. De som har sett slike kamper har observert hvordan utøverne forvandles fra boksere
til punching baller etter som kampen utvikler seg.
For å motvirke dette snakkes det om proffboksing i en mildere versjon; en kortere kamp med tettere overvåking. Det
finnes imidlertid bare en dokumentert grense, den som settes av amatørboksingens regler med tre runder. Ingen
legekontroll av boksere før, under eller etter kampen kan forhindre senvirkningene som utvikler seg mange år etter at
boksekarrieren er slutt. Det vil være å kaste både publikum, politikere og potensielle proffboksere blår i øynene å
innbille dem at medisinen kan bidra med annet enn livreddende behandling ved akutte skader, noen ganger.
Hans Petter Aarseth
president
