Endringene i referanseprissystemet som nå blir innført, i henhold til Stortingets vedtak i forbindelse med
budsjettbehandlingen for 1998, er vesentlig strammere enn dagens ordning. Nå omfatter ordningen ikke bare generiske
medikamenter, men også parallellimporterte preparater. Ordningen er også frarøvet all fleksibilitet og mulighet for
individuell tilpasning.
Hensikten med den nye ordningen er å presse prisene slik at folketrygdens utgifter reduseres. Dette er en målsetting
som alle vil slutte opp om. Det er ingen grunn til at det offentlige skal betale mer for en vare enn det som er
nødvendig. Når rekvirent og bruker kan sende regningen til en tredje part er det ikke usannsynlig at markedsmekanismene
blir utilstrekkelige. Svært mange har derfor hevdet at legemiddelindustriens fortjenestemargin er for stor.
Legemiddelindustrien har naturlig nok motarbeidet den nye ordningen. Det er imidlertid et tankekors at det er
industriens egen prispolitikk, med svært forskjellig prisfastsettelse for samme medikament i forskjellige land, som har
åpnet markedet for parallellimporterte legemidler. Det finnes til og med eksempel på at et legemiddelfirma har
produsert to identiske medikamenter i konkurranse med seg selv og sitt eget originalpreparat. Mer enn noe annet
tydeliggjør det at det internasjonale legemiddelmarked er “sykt”.
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og Legeforeningen har sterke motforestillinger mot det nye
referanseprissystemet. Vi støtter intensjonen, men finner store problemer med den praktiske gjennomføringen av
ordningen. FFO er med rette opptatt av at det offentliges besparelser veltes over på pasientene i form av større
egenandeler.
Legeforeningen hevder at den nye ordningen er i strid med legeloven og apotekloven. Legen må ha rett til å forskrive
det preparatet som er best egnet for den enkelte pasient. I apoteklovens ¼32 heter det: “Legemidler blir alltid å
levere nøyaktig etter resept eller rekvisisjon.” Når Rikstrygdeverket i rundskriv til alle landets leger skriver:
“Apotekene kan ikke ekspedere et annet preparat enn det som er forskrevet”, vil de fleste leger antakelig tro at
pasienten får utlevert det medikamentet som står på resepten. Departementet mener imidlertid, etter en vurdering av
Statens helsetilsyn, at preparat i denne sammenheng betyr virkestoff. Apoteket kan utlevere et hvilket som helst
parallellimportert legemiddel selv om midlet har et annet navn, og tablettene en annen farge og en annen størrelse.
Emballasjen skal være merket på forståelig norsk, men på blisterpakningen kan gjerne navnet være skrevet med greske
bokstaver. I så fall er det for de fleste av oss mindre interessant om navnet er et annet enn det som står på
resepten.
Legeforeningen har overfor departementet hevdet at slike endringer for pasientene vil medføre økt usikkerhet,
dårligere etterlevelse og eventuelt feilbruk. Erfaringene vi har fra referansesystemet for generiske medikamenter gir
oss grunnlag for å hevde dette.
Departementet har altså bestemt at preparat er synonymt med virkestoff. Det blir legens oppgave å forklare
pasientene at de tar feil når de kommer tilbake og sier at den nye blå tabletten ikke har samme virkning som den hvite
de har pleid å bruke, og at de dessuten har fått bivirkninger. Pasienten har bare rett inntil departementet har bestemt
noe annet. Legeforeningen har også reist spørsmål overfor departementet om hvor ansvaret ligger dersom utlevering av et
annet medikament enn det som står på resepten fører til feilmedisinering eller bivirkninger. Dette spørsmålet har vi
ikke fått besvart.
I henhold til Rikstrygdeverkets rundskriv er det en pasientrettighet å få vite hvorfor legen eventuelt ikke har
skrevet ut billigste preparat og de økonomiske konsekvensene av dette. Legen har plikt til å informere om dette. Til
hjelp har legene fått tilsendt en liste over referansepriser. Allerede ved utgivelsen er det dessverre en rekke feil i
denne. Det ligger også i sakens natur at referanseprisen for den enkelte substans stadig kan variere avhengig av de
innkjøp parallellimportørene kan gjøre på det åpne markedet. Det er ingen leveringsgarantier, slik at man kan risikere
at verken grossist eller apotek har på lager de medikamenter som ikke har tillegg i prisen.
Sosial- og helsedepartementet har hevdet at markedet allerede har tilpasset seg det nye systemet og at alle
leverandører setter prisene ned. Ser man på referanseprislisten, vil man finne at for en rekke medikamenter er
tilleggsprisen bare noen få kroner. Disse kronene, som pasienten skal betale i tillegg til ordinær egenandel, har
selvfølgelig ingen økonomisk betydning for samfunnet. De vil kun tjene som et konstant irritasjonsmoment når apoteket
skal forklare hvorfor man ikke får ført opp hele egenandelen på egenandelskortet. Denne irritasjonen vil bli rettet mot
apotekansatte og leger. Denne pasientmisnøyen kunne departementet ha spart oss for.
Hans Petter Aarseth
president
