Muligheten for interessekonflikter mellom legene og de som fremstiller legemidler har vært erkjent fra de tidligste
tider. Allerede på 1200-tallet utstedte den tysk-romerske keiser Fredrik 2. en forordning om apotekvesenet på Sicilia
som forutsatte et klart skille mellom de to partene.
I årene som er gått, har legemiddelindustrien utviklet seg på en ganske annen måte enn helsevesenet for øvrig. Etter
en lang periode med internasjonalisering skjer det nå dramatiske endringer i den farmasøytiske industri i form av
fusjoner og interne omorganiseringer. Aktørene blir færre og betydelig større, til dels blant de største multinasjonale
industrikonserner i verden. Varespekteret omfatter ikke lenger bare legemidler, men dessuten andre produkter, tjenester
av ulikt slag og etter hvert også kunnskap og informasjon.
Forskning og utvikling av nye legemidler er fortsatt legemiddelindustriens fanesak, men det største økonomiske
vekstpotensial i bransjen ligger i å rasjonalisere produksjonen og i å videreutvikle markedsføringen (1). Vi må altså
være forberedt på at markedsføringen av legemidler vil intensiveres, og at forholdet mellom legene og
legemiddelindustrien kan bli enda mer komplisert enn det er i dag.
For en bransje med en årlig omsetning på 8,5 milliarder kroner her i landet, er det både legitimt og nødvendig å
markedsføre sine produkter. Og for legene er det viktig å være oppdatert og vite hvilke medikamentelle
behandlingsmuligheter som finnes. Spørsmålet blir hvordan markedsføringen av legemidler foregår og på hvilket grunnlag
legene tar sine forskrivningsbeslutninger. Som det fremgår av flere artikler i dette nummer av Tidsskriftet er dette et
område med mange etiske utfordringer (2-4).
Legemiddelreklamen reguleres av egne forskrifter (5). Dessuten er det utarbeidet veiledende retningslinjer for
samarbeid mellom legene og den farmasøytiske industri (6). Disse retningslinjene bygger på et “godt, åpent og
tillitsfullt forhold” mellom partene (6). Åpenhet er en basal forutsetning. Første bud er at enkeltleger eller grupper
av leger aldri skal motta goder eller inngå avtaler med legemiddelindustrien som ikke tåler full åpenhet. Dessverre er
det grunn til å tro at det skjer ting på dette området som aktørene ikke uten videre vil være med på å dele med
kolleger og offentlighet. Om vi selv ikke klarer å avdekke slike forhold, skal vi være takknemlige for den bistand
pressen og andre yter ved å skape åpenhet. Intet å skjule, må være det eneste og umiddelbare mål.
I neste omgang må de interaksjoner som finnes, drøftes og veies opp mot den praksis som eksisterer på andre
samfunnsområder og de særlige aktsomhetskrav som må gjelde for legers virksomhet. Den muligheten for utilbørlig
påvirkning som ligger i gavmildhet og generøs traktering er på ingen måte enestående for legemiddelindustrien, uten at
det gjør situasjonen enklere. Det finnes temmelig klare retningslinjer for hva som er akseptabelt og hva som ikke er
akseptabelt. Dersom den enkelte lege - og legemiddelindustrien, for her er det to parter - ikke klarer å etterleve
disse, må andre ta affære. Et særlig ansvar påhviler de ledende autoriteter i vårt helsevesen, både i akademiet, det
offentlige helsevesen og i Legeforeningen. Og dersom vi ikke makter å holde orden i egne rekker, vil sanksjoner utenfra
ikke være til å unngå.
Troverdighet på dette området er en forutsetning for allmenn tillit til legestanden - og til legemiddelindustrien,
for den del.
I Tidsskriftet ser vi dette som en av de viktigste etiske utfordringer i tiden som kommer. Vi tilbyr spalteplass
både for offentliggjøring av den samhandling mellom leger og legemiddelindustri som finner sted, og for diskusjon av
hvor grensene bør gå.
Magne Nylenna
