Høreapparatet er et relativt komplisert teknisk hjelpemiddel. Ikke bare blir selve teknologien stadig mer avansert
og innbefatter nå digitale mikroprosessorer, noe som gir en mengde muligheter for spesielle tilpasninger, også bruken
av høreapparatet krever mye av den hørselshemmede.
De vanligste former for hørselstap er av typen sensorineurogene eller, mer spesifikt, kokleære, dvs. det er skader i
det indre øret. Disse skadene medfører ikke bare redusert styrkeoppfattelse av lyden og redusert dynamikkområde,
kanskje viktigere er redusert funksjon vedrørende frekvens- og tidsoppløsning. Dette er kritiske faktorer for å oppnå
tilstrekkelig god forståelse av tale.
Bruken av høreapparat medfører dermed ingen fullstendig gjenoppretting av en hørselsskade, og høreapparatet er kun
et hjelpemiddel til en delvis funksjonsbedring. Høreapparatet er dessuten et relativt kostbart hjelpemiddel, og
myndighetene er følgelig interessert i å se på hvilke tiltak som kan iverksettes for at de ca. 130 mill. kroner som
årlig bevilges til slike høreapparater, anvendes på en fornuftig måte.
I en artikkel i dette nummer av Tidsskriftet (1) diskuteres den utbredte oppfatning at tildelte høreapparater
benyttes i relativt liten utstrekning. Resultatene av undersøkelsen som beskrives i artikkelen gir et noe annet bilde.
Ca. 50% av de forespurte benyttet apparatene mesteparten av dagen, mens bare ca. 15% angav at apparatene overhodet ikke
ble benyttet. Pårørendes opplysninger støttet utsagn fra brukerne. Forfatteren mener derfor at bruksfrekvensen er
høyere enn antatt. Det ble funnet at brukshyppigheten var jevnt fordelt på alle grader av hørselstap. Dette er noe
uventet, da det har vært en utbredt oppfatning at mennesker med større hørselstap bruker høreapparat hyppigst (2).
Audiogrammets konfigurasjon er også avgjørende. De med bratte diskanttap, som man blant annet finner ved støyskader,
benytter høreapparat i mindre grad enn dem med flatere audiogram (3).
Ser man på litteraturen fra de siste ti årene, angis andelen som bruker høreapparat mesteparten av dagen til mellom
53% og 73% (4-7). Enda flere bruker apparat daglig, men bare deler av dagen. I de samme undersøkelsene ble 7-8% angitt
som ikke-brukere. Tall fra litteraturen er dermed mer positive enn denne undersøkelsen fra Sogn og Fjordane.
Undersøkelser omkring brukstid kan være beheftet med usikkerhet, men det finnes på markedet et høreapparat som kan
måle den reelle brukstid. Undertegnede har vært med på en undersøkelse som viste at det til dels er store avvik mellom
det en bruker angir f.eks. gjennom et spørreskjema og virkelig brukstid (upubliserte data).
Mye tyder på at negative holdninger til høreapparat er årsaken til at ikke alle bruker det (8). En oppfølging med
fornyet rådgivning kan endre en slik holdning. Det er også studier som viser at nytten av høreapparat øker med
brukstiden (9). Det er derfor viktig at apparatet ikke legges bort umiddelbart etter tilpasning.
Det er i flere undersøkelser angitt at årsaken til manglende bruk kan ligge i at apparatene er defekte eller at
brukerne ikke klarer å betjene dem. I en studie hvor over 4000 ble innkalt til kontroll, hadde 60% defekt apparat, og
de fleste apparatene var nyere enn fire år (10). En annen studie viste at kun 32% var fullt fortrolig med betjening av
apparatet (11). Det finnes også studier som har vist at verken veiledning før tilpasning eller kurs, ev.
telefonkontakt, etter tilpasning hadde noen vesentlig betydning for bruksfrekvensen.
I Breidablikks undersøkelse angav kun 18% behov for mer oppfølging, men 58% ville takke ja til kurs, riktignok uten
tro på at dette ville bety noen økning av bruksfrekvensen!
Av det totale antall mennesker med nedsatt hørsel her i landet (ca. 6-8% av befolkningen) antar vi at kun halvparten
vil kunne dra nytte av høreapparat. Dette henger sammen med at de lette hørselstap, som utgjør en vesentlig andel, ikke
gir så store problemer i forhold til de problemer det medfører å benytte høreapparat (kunstig lyd,
betjeningsvanskeligheter, batterikostnader). Når det gjelder nye høreapparatbrukere, er min erfaring at det ikke er mye
skepsis hos dem som kommer til høresentralene. Vi møter oftere en urealistisk forventning om en normalisering av
hørselen.
Høreapparatene har gjennom de siste årene fått endret teknologi, og de har uten tvil fått en bedre kvalitet.
Tilpasningsprosedyrene har endret seg vesentlig, og selv om metodikken ikke er enklere enn tidligere, har vi grunnlag
for å tro at kvaliteten på utprøvningene i dag er bedre enn før. Det er derfor lite som tilsier at bruksfrekvensen
skulle være lavere i dag enn tidligere. Vi har videre grunnlag for å tro at aktiv oppfølging vil være av stor verdi for
å sikre at apparatene holdes i jevnlig bruk i tiden etter tilpasningen. Dette kan også ha en holdningsskapende
effekt.
Einar Laukli
