I en artikkel i dette nummer av Tidsskriftet finner Olstad og medarbeidere bedring i mental helse hos befolkningen i
fem kystkommuner i Finnmark fra 1987 til 1993 (1). Seleksjon og metodiske forhold kan tenkes å bidra til funnene, men
forfatterne sannsynliggjør bedringen. Artikkelen presenterer ikke analyser som forklarer årsakene, men peker i
diskusjonen på forhold ved samfunnsutviklingen. I overlappende tidsrom foregikk en serie samfunnspsykiatriske
prosjekter i et annet område i Nord-Norge, i Lofoten, som kan belyse funnene fra Finnmark og utdype hva som knytter
samfunnsmessige kriser og forhold ved lokalsamfunn til mental helse.
Mental helse kan forstås som resultat av samspill mellom tre dimensjoner (2): nåværende belastninger og krav til
omstillinger, nåværende beskyttelse knyttet til sosial støtte og integrering i sosiale nettverk og personlige
psykologiske, sosiale og materielle ressurser. Samfunnsmessige forhold danner rammer for slike samspill. Viktige
kontekster er nærmeste familie og venner, lokalsamfunn, arbeidsplass og organisasjoner og storsamfunnets regler, krav
og ressurser. Påvirkning fra samfunnsforhold, livssituasjon, sosiale nettverk og lokalsamfunn går gjennom opplevelse og
fortolkning før det gir belastning eller beskyttelse.
En lang forskningstradisjon (3, 4) viser sammenheng mellom antall livshendelser/belastninger og mental helse. I
Lofoten har vi undersøkt befolkningens mentale helse med seks års mellomrom, i 1983/84 (5) og i 1989/90 (6, 7).
Perioden preges av nedgang i både kvantum og økonomi i lofotfisket og økning av arbeidsløsheten. En sammenlikning av de
to tverrsnittsundersøkelsene viser en liten, men signifikant forverring av mental helse (8) som vises i gruppen
arbeidsløse og trygdede, spesielt hos dem som tidligere var fiskere eller gift med fiskere. Opplevelse av belastning
knyttet til arbeidssituasjon kunne forklare fiskernes økte risiko for psykiske problemer. En krise får særlig betydning
dersom den fører til tap av eller problemer i forhold til det nærmeste sosiale nettverk.
Lokalsamfunnets betydning for mental helse ble først vist ved studier av Leighton og medarbeidere i Canada (9). I
samfunn som ble beskrevet som desintegrerte (10), fant man flere med psykiske problemer. Kjernen i “sosiokulturell
desintegrasjon” er fragmentering av sosial kommunikasjon og gjensidig ivaretakelse, mangel på ledere som fungerer og
folk som følger opp deres ideer og initiativ. Lokalsamfunnets økonomiske levedyktighet er ofte svekket. I Norge er grad
av desintegrasjon brukt som en viktig forklaringsvariabel i to større epidemiologiske studier (11, 12). Senere er andre
begreper, f.eks. sosial støtte (13), blitt brukt for å forstå personlig og samfunnsmessig desorganisering. I
belastningssituasjoner fungerer opplevelse av å ha sosial støtte som en buffer mot utvikling av psykiske problemer. To
andre begreper gir liknende konnotasjoner, “sense of coherence” (følelse av meningog sammenheng) (14) og “empowerment”
(myndiggjøring og mestring). Det siste har vært brukt i arbeidet med bedring av livskvalitet i lokalsamfunn (15). Et
tredje begrep, “sense of community” (følelse av tilhørighet og identifisering med et samfunn), har dannet grunnlag for
planlegging av helsefremmende nabolag (16). Undersøkelser har ikke vist at det er generelt bedre å bo i byen enn på
landet eller omvendt. For mental helse er det viktige om lokalsamfunnet hemmer eller fremmer potensielle
belastningssituasjoner og hvordan det bidrar til utvikling av ivaretakende sosiale nettverk. Lokalsamfunn, både i
Finnmark og Lofoten, kjennetegnes ved at folk har store deler av sitt sosiale nettverk innenfor disse og derfor ofte
utsettes for de samme belastninger.
Undersøkelsene fra Canada viste hvordan et lokalsamfunn aktivt kunne utvikles fra desintegrert til integrert,
parallelt med en reduksjon av psykiatrisk sykelighet (17). Erfaringene fra denne undersøkelsen ble bekreftet i det
forebyggende prosjektet Liv Laga i Lofoten (18). Ved hjelp av tiltak kom folk sammen, så de kunne definere og løse sine
nære problemer, og gjennom dette utvikle ressurser, lederskap og samarbeid. Viktige dimensjoner for fremming av mental
helse på lokalsamfunnsnivå var opplevelse av initiativ og samarbeid, lokalsamfunnsidentitet, økonomisk levedyktighet,
godt oppvekstmiljø, kontakt og kommunikasjon og trygghet for hjelp ved sykdom og alderdom.
Forandring i mental helse over tid i en populasjon kan tolkes i lys av den samfunnspsykiatriske modellen. Er det
forandringer i risikosituasjoner, risikogrupper eller i beskyttelse knyttet til sosiale nettverk og lokalsamfunn?
Lokalsamfunn må være noe vi personlig forholder oss til og identifiserer oss med. Region og ofte også kommune vil være
for store enheter. Betydelig fra- eller tilflytting til lokalsamfunn innebærer en risiko for den mentale helse dersom
dette bidrar til fragmentering, desintegrasjon av det sosiale system. Fra en slik synsvinkel blir ikke det vesentlige
hvor mye penger man bruker på distriktspolitikk eller byutvikling, men om ressursene settes inn slik at det kan dannes
varige strukturer som styrker lokalsamfunnets helsefremmende dimensjoner.
Tom Sørensen
