I juni 1997 inngikk den amerikanske tobakksindustrien en avtale med myndighetene. Avtalen, som bl.a. forpliktet
industrien til å bygge opp et erstatningsfond på 368,5 milliarder amerikanske dollar i løpet av en 25-årsperiode og til
å slutte å markedsføre tobakk overfor barn og ungdom, ble inngått etter at tobakksindustriens ledere måtte innrømme at
de i mange år hadde kjent til røykingens avhengighetsskapende og helseskadelige virkning. Som vederlag skulle
industrien beskyttes mot ytterligere søksmål (1). For få uker siden kunngjorde tobakksindustrien at de ikke lenger så
seg bundet av denne avtalen, fordi Kongressen “was moving in such an unfavorable direction” (2).
President Bill Clinton har gjort det klart at myndighetene ikke vil la seg stoppe av industriens siste kuvending.
Samtidig som en rekke erstatningssøksmål nå blir ført videre, planlegger Kongressen en ny tobakksavgift og reguleringer
av tobakksreklamen.
I Europa forbereder tobakksindustrien seg på at også EU vil forby tobakksreklame om noen år. Fremtidsstrategien
består blant annet i markedsføring av merkenavnene på nye måter. Flere tobakksprodusenter har etablert seg i
reiselivsmarkedet i Tyskland, og et dansk sigarettkonsern planlegger å selge opplevelsesreiser til Norge for å knytte
merkenavnet sitt til nye produkter (3).
Her i landet henlegges alle anmeldelser for overtredelse av røykeloven, og det markedsføres klokker, klær og sko
helt åpenbart i strid med forbudet mot indirekte reklame for tobakksvarer.
Mens et helsevesen med ressursproblemer arbeider hardt for å forebygge og behandle sykdom, tjener tobakksindustrien
store penger på å selge vanedannende stoffer som sprer lidelse og død.
For industrien er det viktig å så tvil om eventuelle skadevirkninger av passiv røyking. Nylig er det avslørt at
tobakksindustrien systematisk har infiltrert vitenskapelige miljøer for å ivareta sine interesser (4). Det er
imidlertid godt dokumentert at passiv røyking øker risikoen for lungekreft, selv om risikoøkningen ikke er dramatisk
(5). Det er også viktig for tobakksindustrien å styrke forestillingen om at ingen tiltak for å redusere røyking virker.
Selv om nedgangen har stagnert de siste årene, er faktisk totalforbruket av tobakk per innbygger i Norge redusert med
25% de siste 30 årene, og i europeisk sammenheng er tobakksforbruket i Norge relativt lavt (6). I det videre arbeidet
kan vi kanskje lære av California der stor opplysningsinnsats og innføringen av en spesiell tobakksavgift har redusert
andelen dagligrøykere til under 20% (7).
Helseundersøkelsen i Finnmark viser at det største potensialet når det gjelder å få røykere til å slutte, ligger i
tiltak mot yngre røykere og personer med røykerelaterte sykdommer (8). Målinger av serum-tiocyanatnivå viser for øvrig
at egenrapporterte røykevaner ikke alltid er til å stole på. Noen av dem som angir å ha sluttet å røyke, er fortsatt
røykere, og mange røykere er mer eksponert for tobakksrøyk enn det oppgitte sigarettantall skulle tilsi (9).
Viktigere enn å få folk til å slutte å røyke, er det selvsagt å hindre at nye begynner. Her er helsevesenet og
tobakksindustrien på den klareste kollisjonskurs. For tobakksindustrien er rekruttering av nye røykere en forutsetning
for fremtidig profitt, og bransjen satser nå systematisk på de voksende markeder i utviklingslandene, særlig i
Asia.
Tobakksindustriens kyniske holdning har ført til at bransjen er blitt stigmatisert i så å si alle politiske miljøer
i USA, og det ferske bruddet med myndighetene synes som en desperat handling fra industriens side. Gro Harlem
Brundtland tok et kraftig oppgjør med tobakksindustrien under Verdens helseforsamling nylig.
Markeringen av Verdens røykfrie dag 1998 under mottoet “røykfri oppvekst” er nok en god anledning til å erklære
tobakksindustrien som helsevesenets hovedfiende både på nasjonal og global basis.
Magne Nylenna
