Det har vært mye skriving om norsk forskning i det siste - både medisinsk og annen forskning. Den økte
interessen kommer vesentlig av to forhold: Påpekningen av en generell underfinansiering og en gryende forståelse av at
forskning er en avgjørende kulturbærer i et avansert industrisamfunn - også her hos oss. Innen medisinen uttrykkes
bekymring for dårlig rekruttering til forskning blant leger. Årsaken til det siste er etter de flestes mening en
kombinasjon av dårlig lønn i vitenskapelige stillinger og bedre lønn og mer behagelig arbeidstid i medisinsk
praksis.
Den allment dårlige finansieringen av forskning i Norge er et mysterium for utlendinger: Hvordan kan det ha seg at
nasjonen/staten/myndighetene, som har pengene og dessuten har et generelt utdanningsnivå som skulle gjøre det
mulig å forstå den slags, ikke synes å innse at forskning er nødvendig? Riktignok ser man nødvendigheten og
ønskeligheten, men når det kommer til handling, blir det plutselig mange motforestillinger. Vi vil fly, men vi vil ikke
betale billetten.
Jeg tror dette kommer av to forhold: Norge er som vitenskapssamfunn veldig ungt - i alle fall når det gjelder
eksperimentelle og alle andre fag som krever utstyr, organisasjon og penger. Det er ikke mye galt å si at det er snakk
om en mannsalder. Beslektet med dette er det faktum at allmennheten og politikerne foreløpig synes de har sett lite til
konkrete praktiske gevinster av norsk naturvitenskapelig forskning. Ikke som f.eks. i Sverige, hvor hele industrier er
basert på svenske medisinske og medisinsk-kjemiske oppdagelser og oppfinnelser. (Allmennheten og politikerne overser
ofte den avgjørende betydning som levende forskningsmiljøer og vitenskapelig utdanning har for hverdagslig medisin i et
land som vårt.)
Norsk medisinsk og biomedisinsk forskning har vokst kraftig både i omfang og kvalitet de siste 30-40 år. Men det
burde ikke fornærme noen å påpeke at vi har for få personer og miljøer av absolutt internasjonal toppklasse. Det er
lett å se hva det kommer av - 30-40 år er kort tid, miljøene er fortsatt små og unge og det er for mye distraksjoner.
Jeg har tidligere formulert det slik: “Det ser ut til å være allment akseptert at vi skal ha toppidrett og
toppidrettsfolk. Det er ingen som engang setter spørsmålstegn ved at toppidrett krever spesiell satsing, utstyr,
støtteapparat, anledning til å velge ut spesielle personer som utøvere, at disse skal få tid, fred og ressurser til å
bli best mulig.
Så ikke med forskningen. Her virker det suspekt hvis man påpeker at også denne virksomhet i sin natur er elitistisk,
det støtteapparat som finnes er latterlig dårlig, og de ressurser som tildeles og de metoder som benyttes for tildeling
er inadekvate. Ingen synes å ville gjøre noe med dette. Man snakker og diskuterer som om alt var i den skjønneste
orden, festtalerne synger forskningens pris, og myndighetene/politikerne fremhever forskning som ett av de viktigste
tiltak for å utvikle Norge videre. I en slik situasjon er det rimelig å sammenlikne med en Johan Koss som måtte
argumentere for å få to skøyter - ikke bare én, selv om den i og for seg var utmerket - og som måtte være
materialforvalter, vaktmester, manager, lege, trener, sjåfør, ryddegutt, samt instruktør for nybegynnere. Er det noen
som tror at han under sånne forhold ville gått 10000-meteren på 13.30? Er det noen som tror at han ville kommet til
finalen i OL - når løpere fra andre land hadde et støtteapparat som var normalt i 1994? Men det er altså dette som
myndighetene synes å tro om forskerne.”
Hva skal vi gjøre for å komme videre? Det føles naturlig å spørre folk som udiskutabelt vet hva de snakker om - som
er forskere i absolutt internasjonalt toppsjikt (nobelpris og liknende) og som dessuten har erfaring som ledere av
forskningsgrupper. Når man spør, får man overraskende samstemte svar: Sats ikke på store, etablerte miljøer.
Lag ikke nye “sentre”. Strø ikke pengene utover til folk som er gode til å skrive søknader.
- Sats på nøye selekterte unge forskere på postdoc-nivå, folk som har bevist både evne og motivasjon til
førsteklasses forskning.
- Bygg små - ikke store - grupper omkring disse: 3-5 forskere og stipendiater, noen få studenter.
- Gi dem langsiktig adekvat, men ikke ekstravagant økonomisk støtte. Langsiktigheten er avgjørende.
- La dem få gå i de retninger deres begavelse utpeker. Ikke lag andre programmer og planer enn det som faller
naturlig for dem selv.
- Skjerm dem mot trivielle forstyrrelser, type endeløs pengesøking, undervisning på basalnivå. Men unngå isolasjon,
forskergruppene bør være del av større enheter (avdelinger, institutter) og bør delta i undervisning i passende
grad.
Norges forskningsråd har bestemt seg for å satse på et program som skal drives etter disse prinsipper. I en
situasjon som er sterkt preget av den allmenne fattigdom som er nevnt ovenfor, er det imponerende at Forskningsrådet
har villet satse penger og oppmerksomhet på et slikt tiltak. Det er grunn til å understreke at en slik bevilgning vil
være ekstremt billig fordi den går direkte til selekterte forskere i sin mest produktive periode og derfor er garantert
effektiv uttrykt som forskningsresultat per krone. Ringvirkningene fra gruppene - både når det gjelder faktiske
resultater og inspirasjon - kan bli betydelige. Bevilgningen er dessuten - i prosent av Norges forskningsråds totale
satsing - meget liten, og kan ikke sies å influere merkbart på Forskningsrådets øvrige aktiviteter.
I tillegg til pengene fra Norges forskningsråd arbeides det med å skaffe ytterligere finansiering - fra andre deler
av samfunnet, næringslivet osv.
Programmet har et eget styre med undertegnede som leder. Vi bad fakulteter og institutter foreslå navn til vurdering
for deltakelse i programmet. Det kom inn litt over 30 forslag. Så lot vi en sakkyndig komit‚ vurdere kandidatene.
Komiteen - Georg Klein, Torvard Laurent, Lennart Philipson, svenske professorer av verdensformat - valgte ut tre
utmerkede yngre forskere: Stefan Krauss, Tromsø, Helga Refsum, Bergen og Harald Stenmark, Oslo.
Vi håper å kunne gå ut med en ny invitasjon om et par år - dersom finansieringen tillater at vi går videre. Vi håper
også å kunne arrangere møter sentrert omkring prosjektene til de tre forskerne fra Toppforskningsprogrammet og møter
sentrert om temaene kreativitet og arbeid i små prestasjonsgrupper - for å sitere en viss fotballtrener i
Midt-Norge.
Vi må vel regne med at en såpass spesiell og “unorsk” ordning blir utsatt for misunnelse og negativitet fra enkelte
hold. Men vi stoler på at alle gode krefter innen medisin vil støtte oss. Personlig er jeg helt sikker på at dette er
veien å gå for å gjøre norsk medisinsk og biomedisinsk forskning så god som samfunnet fortjener.
