Sykefravær er et sosialt fenomen, dermed ikke sagt at det skyldes sosiale og ikke medisinske forhold. Gulbrandsen &
Brage (1) viser i dette nummer av Tidsskriftet at sosiale forhold som ikke er direkte knyttet til arbeidssituasjonen, i
svært liten grad påvirker legenes beslutninger om å skrive sykmelding.
Ifølge folketrygdloven kan “Sykepenger ytes til den som er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart
skyldes sykdom eller skade. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer o.l, gir ikke rett til
sykepenger” (2). Medisinsk diagnostikk og funksjonsvurdering er således sentrale elementer. Dette har gitt legene en
viktig posisjon når det gjelder å legitimere, attestere og kontrollere sykefravær. Vi kan like eller mislike denne
oppgaven. Vi må likevel akseptere at samfunnet har pålagt oss den. Det er imidlertid også vår plikt å beskrive våre
muligheter og ikke minst våre begrensninger når det gjelder å ivareta denne funksjonen på en tilfredsstillende
måte.
Det er flere aktører i sykefraværsproblemet, arbeidstakere, arbeidsgivere, trygdeetat og leger. Som grunnlag for et
fornuftig arbeid rundt sykefravær er det viktig at de ulike parter blir ansvarliggjort svarende til sin kompetanse og
sine muligheter.
Legene er, om enn noe motstrebende, tillagt et stort ansvar som sykefraværskontrollører. I de senere år er dessuten
trygdeetaten pålagt et økende ansvar for å følge opp sykmeldte. I henhold til lover og regler, og ikke minst rådende
praksis, er arbeidsgivernes ansvar begrenset, mens arbeidstakerne ofte blir umyndiggjorte observatører til et spill der
de selv skulle hatt en hovedrolle.
Det har de siste år vært argumentert for å utvide egenmeldingsperioden. Flere argumenter er blitt brukt. For det
første er legenes mulighet til å ivareta en kontrollfunksjon ved kortvarige sykefravær minimal. For det andre vil økt
egenmeldingsperiode kunne bidra til å ansvarliggjøre arbeidstakere og arbeidsgivere. Innsparing av et anselig antall
legeårsverk har også vært fremholdt som et argument for utvidet egenmeldingsperiode.
Den norske lægeforening har nå vedtatt å prioritere arbeidet med sykefravær, og Offentlige legers landsforening har
tatt utfordringen (3). Målet må være en mer rasjonell bruk av legeressurser i forbindelse med sykmelding. En mulighet
er å “avlaste” legene ved innføring av en egenmeldingsperiode på én, eventuelt to uker. På den annen side kan det være
aktuelt å belaste legene ved å kreve Sykmelding II etter 4-6 uker, mot dagens åtte uker.
Argumentet for å avlaste legene ut fra en påstand om at sykefraværet i stor grad skyldes ikke-medisinske forhold,
får altså ingen støtte i Gulbrandsen & Brages artikkel. Et av hovedargumentene for en slik påstand kommer fra det
faktum at endringer i sykefraværet over tid synes å kunne forklares bedre ved endringer på arbeidsmarkedet enn ved
endringer i folkehelsen (4).
Flere teorier har vært lansert som forklaring på hvorfor sykefraværet svinger i takt med forholdene på
arbeidsmarkedet (5). Blant de vanligste er:
- Disiplineringsteorien
- Belastningsteorien
- Rekrutteringsteorien
Disiplineringsteorien har fått størst oppmerksomhet, arbeidstakerne “skjerper seg” i nedgangstider av redsel for å
miste arbeidet. Implisitt i dette begrepet ligger en insinuasjon om dårligere disiplin og dårligere arbeidsmoral når
arbeidsplassen er tryggere.
Belastningsteorien tilsier at når “Norge går så det suser” skrus forventningene og tempoet i arbeidslivet opp.
Personer som før fungerte marginalt med sine større eller mindre helseplager vil ikke lenger klare å henge med.
Dessuten vil det økte presset også kunne medføre større arbeidsrelatert sykelighet.
Rekrutteringsteorien er kanskje den som kan forklare mest. Med stor etterspørsel etter arbeidskraft etterspørres
også personer med kroniske plager, personer som normalt ikke ville være interessante på arbeidsmarkedet. Slik vil
sykefraværet øke med økende yrkesaktivitet.
Rikstrygdeverket har fremskaffet spennende resultater vedrørende personer med gjentatte sykefravær (6). Det kan se
ut som om det er en kritisk grense for yrkesaktiviteten i befolkningen. Hvis yrkesaktiviteten kommer over denne
grensen, begynner man å tære på reservene, og det totale sykefraværet øker.
Økt sykefravær i dagens situasjon kan således tas som en indikasjon på at vi har oppnådd målsettingen om å få flere
syke i arbeid, “arbeidslinja” er realisert.
Både belastningsteorien, rekrutteringsteorien og Gulbrandsen & Brages artikkel indikerer at medisinske forhold
spiller en viktig rolle for sykefravær. Sykefraværsattestering og -kontroll er således oppgaver vi nok må akseptere.
Utfordringen blir å bidra til å definere hva arbeidet skal gå ut på, og å sette fornuftige grenser for hvor langt vårt
ansvar skal strekke seg.
Dag Bruusgaard
