Sammendrag
Artikkelen peker på at praktisk legearbeid skjer under betingelser som krever andre typer kompetanse og
utdanningsmuligheter enn dem man i medisinen tradisjonelt har lagt vekt på. Praksiskompetanse utgjøres ikke bare av
faglige kunnskaper og ferdigheter, men består i stor grad av personlige elementer (relasjonskompetanse,
kommunikasjonskompetanse) som er nødvendige for å mestre den uforutsigbare kompleksiteten i daglig praksis og de mange
motstridende forventninger og krav som ligger i yrkesrollen. Slik kompetanse kan etter forfatternes mening vanskelig
utvikles i læringssituasjoner utenfor selve den konkrete praksissituasjonen. Ved å oppleve reelle konsultasjoner sammen
med erfarne kolleger, og drøfte disse i en kollegagruppe, oppnår allmennpraktikere større trygghet på egen dømmekraft,
modellæring i et tilnærmet mester-svenn-forhold og større bevissthet om egne behov, begrensninger og muligheter. Dette
øker antakelig evnen til å høste ytterligere innsikt og modenhet gjennom den daglige yrkeserfaring, og kan føre til
konstruktive forandringer i egen atferd og praksisorganisering. Artikkelen tar utgangspunkt i erfaringer med et 50
timers videre- og etterutdanningskurs, Gjensidige praksisbesøk i kollegagruppe, som er blitt gjennomført av tre
kollegagrupper (totalt 31 allmennpraktikere med gjennomsnittlig ti års praksis) med gode resultater. Kurset er
beskrevet i en annen artikkel i dette nummer av Tidsskriftet.
