Det har i sommermånedene vært en økt interesse for sykehus som aksjeselskap etter at helsebyråden i Oslo, Anne
Herseth, lanserte ideen om å omgjøre Ullevål og Aker sykehus til egne aksjeselskaper. Forslaget har fått bred støtte,
men det har også møtt sterk motstand. Argumentene for og imot er svært blandede. Ikke alle er like relevante, i hvert
fall ikke tilpasset de politiske realiteter i Norge.
Det offentlige styrte, solidarisk finansierte helsevesen har en meget sterk stilling i vårt land. En forutsetning
for at det fortsatt skal være slik, er selvfølgelig at helsevesenet har en kvalitet og en kapasitet som er i samsvar
med det brukerne forventer. Dessverre er ikke det alltid tilfelle. Flere og flere hevder med tyngde at dette bl.a. har
med organisering og finansiering av tjenestene å gjøre.
Legeforeningen har gjennom flere år påpekt nødvendigheten av mer fristilte sykehus og en finansiering basert på
prinsippet om at økt innsats fører til økte inntekter. Det er i så måte gledelig at vi i løpet av få år har fått dreid
finansieringen i denne retning, etter at den såkalte helsemeldingen, Stortingsmelding nr. 50 (1993-94) Samarbeid og
styring, avviste stykkprisfinansiering.
Innsatsstyrt finansiering er selvfølgelig intet sesamsesam. Ulempene kan være mange, noe også Legeforeningen har
pekt på. Innsatsstyrt finansiering kan egne seg godt for velbeskrevne behandlingsprosedyrer og mindre bra for kronisk
syke med mindre velavgrensede problemstillinger. Innsatsstyrt finansiering ivaretar heller ikke utdanning,
undervisning, forskning og alle de andre oppgavene helsevesenet er engasjert i. Det må derfor stilles krav også til
utførelse av disse aktivitetene, og det må utvikles metoder for å evaluere om kravene til kvalitet innen alle områder
oppfylles.
Det synes også å være en forutsetning for at et slikt system kan fungere at sykehusene fristilles slik at de både
får handlefrihet innenfor gitte rammer og effektive beslutningsprosesser. Tidligere helseminister Gudmund Hernes pekte
på hvor problematisk det var at Stortinget grep inn i enkeltsaker på avdelingsnivå ved Rikshospitalet. I Oslo kommune,
hvor sykehusene i flere år har hatt såkalte profesjonelle styrer, har linjen helsebyråd - sykehusdirektør vært
toneangivende. For å beskytte politikerne mot fristelsen til å gripe inn med detaljstyring, er det derfor nødvendig å
gi sykehusene en organisasjonsform som setter et klart skille der politikernes ansvar stopper og sykehusets eget
ansvar, innenfor de gitte rammer, begynner. Om dette skal skje ved at sykehusene omgjøres til foretak, slik
departementet synes å helle mot, eller til aksjeselskap, er kanskje ikke så interessant sett fra pasientenes side.
Ordet privatisering trekkes frem som et spøkelse i denne diskusjonen. Det ville tjene diskusjonen om dette begrepet
ble mer entydig brukt. Innenfor det offentlige helsevesenet finner vi i dag utstrakt privat drift. Vi har flere
privateide sykehus i de offentlige helseplanene, de aller fleste allmennpraktikere og spesialister utenfor sykehus
driver privat praksis innenfor det offentlige helsevesenet. Finansieringen er imidlertid offentlig og solidarisk og
politikerne vedtar rammevilkårene.
Arbeidstakernes avtaleforhold vil bli berørt dersom sykehusene blir fristilt. Selv om man fortsatt ser for seg en
hovedtariffavtale mellom organisasjonene og f.eks. staten, Kommunenes Sentralforbund eller Oslo kommune, må en
fristilling forutsette at bedriftene også får muligheten til å bruke avtaler om lønns- og arbeidsvilkår som et
virkemiddel for å nå bedriftens mål. I og med at de ansatte er sykehusenes viktigste ressurs, gir dette neppe grunn for
frykt fra de ansattes side. Tvert imot er det grunn til å tro at bedriftens produksjon, både kvalitativt og
kvantitativt, vil avspeiles av de arbeidsforhold det legges til rette for.
Det er en forutsetning både for innsatsstyrt finansiering og fristilling av sykehus at vi har gode metoder for å
evaluere alle sider ved sykehusenes drift. Hvis vi fortsatt skal basere oss på antall polikliniske konsultasjoner og
antall utskrevne pasienter, vil fristilling være en farlig vei å gå.
Hans Petter Aarseth
president
