Verdens matforsyning og helsetilstanden til jordens befolkning er i rask endring. Dette fører til store problemer og
utfordringer (1). Det er i underkant av seks milliarder mennesker på jorden, antallet øker, og det blir flere voksne og
gamle. Om lag 45% av menneskeheten bor i byer, 15% i byer med mer enn fem millioner innbyggere, og innflyttingen til
storbyene øker (2).
En jevn tilførsel av ferske og friske matvarer til storbyer er vanskelig. Næringsmidler må foredles, og de pakkes og
selges annerledes enn det ble gjort før. Vi har sett en overgang fra helkornprodukter og sammalt mel til siktet
hvetemel og polert ris. I en rekke utviklingsland står cerealier for størsteparten av energitilførselen, og en overgang
til raffinerte produkter har stor helsemessig betydning. Planteoljer må herdes for å tåle transport og lagring uten å
harskne. Herdning omdanner essensielle fettsyrer i planteoljer og marine oljer til potensielt skadelige fettsyrer
(3).
Forbruket av kjøtt og melk øker i nesten hvert eneste land i verden. Animalsk protein kan ha ernæringsmessige
fortrinn for småbarn og gravide kvinner. For andre er det ikke gode argumenter for å øke forbruket av kjøtt og melk,
tvert imot: Rødt kjøtt øker risikoen for visse krefttyper, og mettet fett fra kjøtt og melkeprodukter øker risikoen for
hjerte- og karsykdommer (2). Videre viser det seg at i land der det drikkes mye melk, er det størst forekomst av
osteoporose (4).
Nye typer sykdommer opptrer i land som tidligere har vært forskånet for disse. Det er særlig den voksende
middelklassen i utviklingsland som blir overvektige (5) og får diabetes type 2, hjerte- og karsykdommer og kreft (2).
De fleste som dør av hjerte- og karsykdommer i dag, lever i utviklingsland (6).
For 20 år siden var diabetes en sjelden sykdom, med en prevalens på 1-3% i europeiske og nordamerikanske
befolkninger. Sykdommen var en kuriositet i utviklingsland. I 1997 var det om lag 143 millioner diabetikere i verden,
og mer enn 60% av disse bodde i utviklingsland. Det er beregnet at i år 2025 vil tallet øke til 300 millioner, hvorav
73% i utviklingsland. I de rike land er de fleste med diabetes over 65 år, mens i utviklingsland, der prevalensen kan
være omkring 10%, er de fleste mellom 45 og 64 år (1). Globalt skyldes 12% av alle dødsfall kreftsykdommer. I 1996
utviklet mer enn ti millioner mennesker kreft. Riktig kosthold kunne ha forebygd mellom tre og fire millioner av disse
krefttilfellene (2). De ikke-smittsomme sykdommer øker formidabelt i utviklingsland. Helsebudsjettene brukes derfor mer
til behandling enn til forebygging.
Verdens helseproblemer som har sammenheng med for lite mat og mangelfullt kosthold, er fremdeles enorme: 800
millioner mennesker sulter eller har usikre matforsyninger, over en milliard mennesker har ikke rent drikkevann, to
milliarder mennesker lider av jernmangel, og mer enn halvparten av alle gravide i utviklingsland har jernmangelanemi.
Over 600 millioner mennesker har sykdommer som skyldes jodmangel (1). En del tall om konsekvensene av A-vitaminmangel
kan brukes som eksempel på uhelse som forholdsvis enkelt kan forebygges. Om lag 250 millioner barn i mer enn 75 land
lider av A-vitaminmangel. Av de 2,7 millioner førskolebarn som har øyeforandringer pga. dette, blir om lag 350000
blinde hvert år, og 60% av de blinde dør innen ett år. Mangel på dette vitaminet fører også til redusert immunforsvar,
og bidrar vesentlig til at nesten en million barn årlig dør av meslinger (1). Organisert tilskudd av vitamin A og økt
forbruk av matvarer som er rike på dette vitaminet har ført til meget gode resultater i flere land (7).
Mer enn halvparten av gravide kvinner i en rekke utviklingsland føder for små barn (8), disse barna får også et
mangelfullt kosthold i sine første leveår (7). Dette gir dem reduserte utviklingsmuligheter både mentalt og fysisk (9),
og når de vokser opp, har de større risiko for å bli overvektige og for å få diabetes og hjerte- og karsykdommer
(10).
Vel 70% av verdens fattige mennesker lever i landsbruksområder, de fleste i økologisk sårbare og marginalt
produktive områder. En av de viktigste utfordringene verden står overfor i dag, er å øke produksjonen av mat. Dette er
likevel ikke nok. Landene må sørge for økte inntekter og økt sysselsetting gjennom et bærekraftig landbruk og en
rettferdig fordeling av både inntekt og mat. Avhengighet av matimport skaper sårbarhet både overfor markeder og
priser.
Ulikhet mellom kjønnene har nær sammenheng med fattigdom. I en rekke land spiller kvinnene en nøkkelrolle for
familiens matforsyning og inntekt. Det må nå føres en politikk som tar sikte på å øke kvinnenes fysiske og menneskelige
kapital og deres evne til å brødfø seg selv og sine småbarn (7).
Verden trenger mer handling. Det er viktig å styrke FNs rolle i disse sakene. Vi har et berettiget håp om at det nye
lederskapet i WHO vil makte å gjøre noe.
Men Norge må også gjøre noe. Vår første ernæringspolitikk fra 1975 hadde fire grunnpilarer: helseriktig kosthold,
matforsyningspolitikk i tråd med FNs anbefalinger, økt ressursutnyttelse og økt selvforsyning. Disse er like viktige i
dag.
Vi spiser langt mer kjøtt i dag enn vi gjorde i 1975, og det var ikke meningen. Offisiell statistikk viser at vi
spiser om lag 350000 tonn korn som brød. Vi burde spise langt mer. Men vi gir korn og kraftfôr til våre husdyr. Griser
spiser om lag 400000 tonn, fjørfe 250000 tonn, fisk 320000 tonn og drøvtyggere vel 900000 tonn kraftfôr. Mesteparten av
dette kunne vært brukt direkte til mat for mennesker. Årsproduksjonen av korn i verden svarer til omtrent en kilo per
innbygger per dag. Dette er mer enn nok. Men brukes kornet som føde til dyr, tapes meget av maten. Omtrent 40% av alt
korn som dyrkes i verden, brukes til dyrefôr (2). Dersom Vestens forbruks- og matmønster blir vanlig i flere land, kan
det vanskelig bli nok mat til jordens befolkning.
En kamp mot de kroniske sykdommene må føres over hele verden, fortrinnsvis i form av en integrert helse- og
ernæringspolitikk. En slik politikk må selvsagt ta lokale og nasjonale hensyn. I Norge har vi kunnet vise at en
samkjørt ernæringspolitikk gir gode resultater. Vi bør nå vise tydeligere at vi mener noe med de globale målsettinger i
vår politikk, ved å spise mer frukt, grønnsaker, poteter, korn og fisk og redusere forbruket av husdyrprodukter,
sukker, salt og raffinerte matvarer. Det vil virke helsefremmende for befolkningen, og vil samtidig føre til mindre
press på verdens matressurser.
Kaare R. Norum
Gunn-Elin Aa. Bjørneboe
