Det har nå gått ca. 15 år siden Barry Marshall & Robin Warren publiserte sine funn av avlange, spiralformede
bakterier på mageslimhinnen hos pasienter med gastritt (1). Bakterien ble først kalt Campylobacter pyloridis, men
navnet er senere forandret til Helicobacter pylori. Marshall og Warren postulerte at disse bakteriene er hovedårsak til
betennelser og sårdannelser i ventrikkelen og duodenum. De møtte til å begynne med stor motstand, ikke minst i
Skandinavia. Ulcusforskningen hadde lenge stått sterkt her, men hadde konsentrert seg om sekresjonsforhold og
endokrinologi. Bakterieteorien var en ny innfallsvinkel. På tross av all skepsis har det likevel vist seg at Marshall &
Warren hadde rett da de lanserte Hpylori som en hovedårsak til benigne betennelser og ulcerasjoner i ventrikkel og
duodenum. Det er også solide holdepunkter for at bakterien er en årsaksfaktor ved magekreft (2).
Infeksjon med Hpylori synes for en stor del å erverves i barndommen. Smitten skjer muligvis fekalt-oralt,
oralt-oralt eller gjennom oppkast, og den har sammenheng med hygiene (3). I fordøyelseskanalen vil
helicobacterbakteriene slå seg ned i magesekken, eller i organer der epitelet f.eks. ved metaplasi er blitt endret til
å likne ventrikkelepitel. Bakteriene har adhesiner som gjør at de fester seg på Barrett-epitel i oesophagus, på
duodenalslimhinne med gastrisk metaplasi, og på ektopisk ventrikkelslimhinne bl.a. i Meckels divertikkel. Bakteriene
finnes på epitelet, i det overliggende slimlaget og i spalten mellom epitel og slim. Etablert i denne nisjen kan
bakterien direkte og indirekte skade slimhinnen, slik som Audun Berstad og medarbeidere oversiktlig gjør rede for i
dette nummer av Tidsskriftet (4). Direkte skade skyldes bl.a. cytotoksiner som bakteriene skiller ut, ammoniakk som
dannes ved bakterienes nedbrytning av karbamid (urea) og enzymer som fosfolipase A som vies spesiell oppmerksomhet i
dette nummer av Tidsskriftet. Indirekte skadelig virker bakteriene ved å utløse en betennelsesreaksjon. Det skjer en
lokal B- og T-cellerespons og en systemisk reaksjon med produksjon av IgG-serumantistoffer. Kjemotaktiske stoffer fra
bakteriene og interleukin 8 ( IL-8 ) fra epitelcellene gjør at nøytrofile granulocytter tiltrekkes til stedet. I
mikroskopet ser patologen da en akutt eller en kronisk aktiv betennelse. Granulocyttene vil bl.a. lekke ut
proteolytiske enzymer som kan skade slimhinnen og medvirke til at det oppstår en ulcerasjon. Graden av slimhinneskade i
ventrikkel og duodenum er relatert til antall nøytrofile granulocytter som helicobacterinfeksjonen tiltrekker til
stedet. I mikroskopet kan patologen se og kvantitere mengden av både bakterier og nøytrofile granulocytter. Stoffer som
utskilles fra bakteriene kan skade kapillærendotel, og har bl.a. antielastaseaktivitet. Bakteriene synes altså å være i
stand til å motstå enzymer fra granulocyttene, og dette kan forklare hvorfor de er i stand til å opprettholde en
betydelig kolonisering av slimhinnen selv i nærvær av en massiv infiltrasjon med nøytrofile granulocytter (5).
Slimhinnene skades dels via de nevnte mekanismene, dels ved at noen antistoffer som dannes mot bakteriene kryssreagerer
med kjertelepitel, bl.a. med sekretoriske canaliculi i parietalcellene (6). Resultatet kan i slike tilfeller bli tap av
kjertelceller og altså atrofisk gastritt.
Enzymet fosfolipase A i helicobacterbakteriene er av flere forskere blitt ansett som viktig i patogenesen ved ulcus
(7, 8). Enzymet nedbryter fosfolipider i epitelmembranen og i slimhinnens mucuslag, og ved nedbrytingen dannes
ulcerogene stoffer. Vår kunnskap om patogenetiske mekanismer øker nå raskt (8). Berstad og medarbeidere har gitt
vesentlige bidrag til dette forskningsfeltet (4). I dette nummer av Tidsskriftet redegjør de for egne og andres funn
som tyder på at fosfolipasen er viktig i patogenesen ved ulcus. Teorien om at peptisk ulcus særlig lett oppstår i
områder med vekslende luminal pH, er interessant. Forfatterne tenker seg at i slike områder vil fosfolipase ved nøytral
pH destruere fosfolipider, og at dette bereder grunnen for pepsin og andre proteaser som aktiveres ved lav pH-verdi.
Det synes godt mulig at denne mekanismen kan være av stor betydning. Likevel er det grunn til å minne om at både ulcus
pepticum, gastritt og duodenitt fortsatt synes å ha en kompleks genese. Selv om Hpylori er viktig i patogenesen, er det
snakk om et samspill mellom bakteriene og flere eksogene og endogene forhold for at sykdom skal utvikles. Også Hpylori
synes å virke gjennom ulike mekanismer (8), og det er forskjeller mellom ulike stammer av bakteriene når det gjelder
evne til å fremkalle sykdom (8). Derfor går også de fleste helicobacterbærere omkring uten symptomer på magesykdom.
Steinar Aase
