Statskonsult, Direktoratet for forvaltningsutvikling utarbeidet i 1997 en rapport om opptreningsinstitusjonene, det
som tidligere het rekonvalesenthjem og kurbad (1). Rapporten har i liten grad vært omtalt i mediene, til tross for at
den kommer med kritikk av ordningen på en rekke punkter, bl.a. finansieringen, kontrollen med bruk av midler, en
urettferdig refusjonsordning og store geografiske forskjeller i bruken av plassene.
Formålet med opphold i opptreningsinstitusjoner er å bedre pasientens funksjonsevne, bidra til å hindre tilbakefall
av sykdom og bedre muligheten for egenomsorg (2). At en del politikere lever i den villfarelse at dette formålet også
dekker rehabilitering til arbeid er ikke underlig, idet alle offentlige dokumenter omtaler institusjonene som et
supplement til det fylkeskommunale og kommunale rehabiliteringstilbudet (3). For noen pasientgrupper fungerer
institusjonene etter hensikten, men det er ikke først og fremst yrkesaktive dette tilbudet tjener i dag. Det er på tide
å kalle en spade for en spade: Opptreningsinstitusjonene dekker et enormt, udekket behov i kommunene for avlastning og
rekreasjon, som av uklare grunner fortsatt er finansiert over folketrygden.
Det er for så vidt utmerket at et slikt tilbud finnes. Det problematiske er at det gir inntrykk av å være et viktig
supplement til det rehabiliteringsarbeid som kommuner og fylkeskommuner er pålagt å drive, og som, nøkternt vurdert,
står meget tilbake å ønske. En kjent problemstilling i allmennpraksis er pasienten som er for frisk til å få
uførepensjon, men for syk til å beholde arbeidet på vernede arbeidsplasser. Rekonvalesenthjem og kurbad har ikke vist
seg velegnet for denne pasientgruppen, som ofte verken har råd til oppholdet eller har tilstrekkelig nytte av det til å
komme tilbake i arbeid. Når folketrygden har anstrengt økonomi, må det stilles spørsmål ved om det er riktig å bruke
nærmere 400 millioner kroner årlig til rehabilitering slik det gjøres i dag.
Statskonsult dokumenterer dessuten at norske pasienter på minst to vis behandles urettferdig i henhold til denne
ordningen. Ortopediske pasienter og pasienter som kommer direkte fra sykehus, får full refusjon for oppholdene, mens en
dårlig hjerte- eller lungepasient henvist fra allmennpraksis må betale. I tillegg er det en svær geografisk
skjevfordeling i tilbudet. Pasienter i Rogaland benytter opphold i opptreningsinstitusjoner langt sjeldnere enn
pasienter i østlandsområdet.
Mange leger har erfart at pasienter har takket nei til opphold i opptreningsinstitusjon på grunn av kostnadene. I
Rikstrygdeverkets rundskriv er det lagt vekt på at minstepensjon alene ikke er grunn god nok til å yte bidrag til
dekning av egenandelen. Pasienten må i tillegg ha store utgifter på grunn av sykdom som ikke dekkes av trygden (4).
Dette passer med et inntrykk man kan få i allmennpraksis, nemlig at hovedtyngden av forespørsler om å søke plass kommer
fra eldre som har råd til gjentatte opphold. En kommunal eller fylkeskommunal prioritering ville muligens ha bidratt
til at helsepersonell med god kjennskap til pasientene kunne sørge for en mer rettferdig fordeling.
Men Stortinget har gang på gang motsatt seg departementale forslag om å overføre ansvaret for
opptreningsinstitusjonene til kommuner og fylkeskommuner. En av grunnene som er nevnt, er at uten finansiering over
folketrygden vil institusjonene kunne bli behandlet ulikt. Er det verre enn at pasienter blir behandlet ulikt? Det er
nærliggende å spørre om ikke bakgrunnen er en annen. Opptreningsinstitusjonene ligger i all hovedsak i det østnorske
bakland, regioner som - med unntak av i OL-året 1994 - sliter med å få samme fart på økonomien som resten av Sør-Norge.
Vi snakker om store arbeidsplasser i små kommuner, tradisjonelt nærmest uangripelige størrelser i norsk politikk.
Tilbudet som opptreningsinstitusjonene gir er et vesentlig supplement til hjemmesykepleie og sykehjem, og tilslører
kommunenes og de pårørendes ansvar for å gi de eldre verdifull støtte og avveksling i sine ofte ensomme liv. Dessuten
bidrar det til å skjule at rehabiliteringstilbudet i kommuner og fylkeskommuner er utilstrekkelig. Det er å håpe at
Stortinget, når rehabiliteringsmeldingen skal behandles, gjør vedtak som bidrar til en mer rettferdig geografisk
fordeling og styrker rehabiliteringen av de vanskeligst stilte i yrkesaktiv alder. Et slikt vedtak kan koste stemmer,
ikke bare i institusjonenes hjemkommuner. Det er nok lettere å identifisere seg med et eldre menneske med
avlastningsbehov enn med en yngre arbeidsufør med et sammensatt fysisk, psykisk og sosialt problem.
Pål Gulbrandsen
