Klinisk håndtering av sykdommer i hjernen og resten av nervesystemet er i rivende utvikling. Tidligere ble
neurologien av mange - til dels med rette - oppfattet som en rent diagnostisk spesialitet. Etter at en detaljert
diagnose var stilt, var det terapeutiske tilbud lite. Denne situasjonen har imidlertid endret seg dramatisk gjennom de
siste tiår. Det er få deler av medisinen som kan vise til en tilsvarende økning i behandlingstilbud og implementering
av nye behandlingsprinsipper. Den internasjonale markering av 1990-tallet som hjernens tiår, her hjemme markert som
Hjernens år i 1995, har gjort utviklingen allment tilgjengelig.
De første medikamentene som kan bremse utviklingen av sykdommer som multippel sklerose, Parkinsons sykdom,
amyotrofisk lateralsklerose og en rekke inflammatoriske lidelser i nervesystemet, er tatt i bruk og til dels godt
innarbeidet. Medikamenter for å bremse andre neurodegenerative sykdommer som f.eks. Alzheimers sykdom, er under
utprøvning. Det er oppnådd lovende resultater med medikamenter for å beskytte nervecellene og redusere skaden ved
cerebrovaskulære katastrofer og ved traumatiske hjerneskader. Nye prinsipper, både medikamentelle og andre, tas i bruk
ved symptomatisk behandling av tilstander som epilepsi, migrene, Parkinsons sykdom og Alzheimers sykdom. Og sist, men
ikke minst, nye forskningsresultater om hjernens og nervesystemets plastisitet har gitt helt ny kunnskap om hvordan
rehabilitering kan optimaliseres. Riktig gjennomført neurorehabilitering kan gi et betydelig bedre funksjonsnivå hos en
stor andel av pasienter med sykdom og skade i nervesystemet, og bør være gjenstand for intensivert oppmerksomhet i
årene som kommer.
På denne bakgrunn er det svært gledelig å lese Gilhus’ oversikt (1) over den faglige aktiviteten blant norske
neurologer i forbindelse med Norsk nevrologisk forenings årlige Nevrodager. I Norge er det ca. 165 spesialister i
neurologi som er under 67 år. I perioden 1990-97 bidrog hele 93 av disse med faglige innlegg på Nevrodagene. Dessuten
er det verdt å merke seg den meget store faglige aktivitet blant utdanningskandidatene i neurologi. Med unntak av de to
første årene i perioden har utdanningskandidatene stått for over halvparten av de faglige presentasjoner ved
Nevrodagene (1).
Terapeutiske fremskritt gir imidlertid også en annen utfordring for neurologien. Pasienter med kroniske og
progredierende neurologiske sykdommer vil leve lenger og stille større krav til kvantiteten av neurologisk service.
Ikke minst gjelder dette pasienter som har et behov for løpende evaluering og justering av behandlingen. En mer
målrettet neurorehabilitering vil stille økte krav til neurologisk ekspertise. Dessuten er det en kjensgjerning at
mange neurologiske sykdommer, ikke minst de neurodegenerative, har en økende insidens med alder. Behovet potenseres
etter som eldrebølgen for alvor kommer over landet.
Mange vestlige land har relativt sett flere neurologer enn Norge (2). I oktober 1995 var 16 av i alt 115
neurologstillinger ved norske sykehus ubesatt (2). Tallet i dag er tilsvarende. Av de sykehusstillingene som finnes, er
mellom 10% og 15% ubesatte. Det betyr at det kan bli problemer med å håndtere den kommende økning i etterspørsel etter
neurologiske tjenester. Å finne løsninger på dette problemet er et viktig anliggende, og oppgavene er høyt prioritert i
Norsk nevrologisk forening.
Et viktig redskap for å sikre neurologisk ekspertise i landet generelt er å opprettholde funksjonskraftige
neurologiske avdelinger i alle fylker. I dag er det slike avdelinger i alle fylkene utenom Finnmark. Flere avdelinger
er sårbare. Interessen blant yngre leger for ledige utdanningsstillinger i neurologi er jevnt over meget god, og
kandidatene opplever faget som spennende. Men antall utdanningsstillinger er for lavt, og vi ser det som en viktig
oppgave å øke antallet. Både ved sentral- og regionsykehus og i fylkeskommunal og statlig helseadministrasjon bør det
derfor arbeides for at utdanningen av nye neurologer gjenspeiler behovet.
Espen Dietrichs
Gunnar Bovim
