Spørsmålet burde være unødvendig - alle medlemmer av Norsk Medisinstudentforening (Nmf) får Tidsskrift for Den
norske lægeforening i posten. For tiden utgjør de 2035 av våre 2686 innenlandske studenter, og anslagsvis 635 av de
1134 som studerer i utlandet (1). Altså er det henholdsvis 76% og 56% av studentene som hver tiende dag får
Tidsskriftet hjem til seg. De fleste andre har grei tilgang til det på lesesaler og i biblioteker.
Det er altså ikke tilgjengeligheten vi skal diskutere her, men om Tidsskriftet faktisk har noen plass og funksjon
for studentene. Vi mener studentene er en viktig målgruppe for Tidsskriftet av flere grunner. Vi ønsker og håper at
Tidsskriftet kan bidra til holdningsdanning og til å “videreutvikle etiske og kulturelle idealer i den medisinske
tradisjon”, som det heter i Tidsskriftets målbeskrivelse (2). Tidsskriftet har en viktig oppgave som samlende
kulturbærer. Med den økende fragmenteringen av medisinen som fag trengs det mer enn noen gang “møteplasser” for
utvikling av profesjonell identitet og faglig fellesskap. Men blir Tidsskriftet lest og brukt av studentene? Har
Tidsskriftet selv lagt tilstrekkelig vekt på å nå sine lesere blant studentene eller rekruttere dem som forfattere? Når
etableres lesevaner hos disse morgendagens leger? Hvordan kan vi bidra til at oppdatert nasjonalspråklig faglitteratur
brukes i fagmiljøene hvor studentene får sin utdanning (3)?
Tanker om dette har vært oppe i Tidsskriftets redaksjonskomité, og under den tradisjonelle samlingen for faglige
medarbeidere på Soria Moria 16. mars 1998 var en gruppe studenter invitert til å bidra med synspunkter. Helt
ubegrunnet var ikke antakelsen om at det eksisterer et betydelig gap mellom Tidsskriftet og studentene. “Plutselig fikk
vi disse tunge bladene i posten,” hørte vi sagt, uten noen forhåndsinformasjon om hva det nå egentlig er for slags
blad, og noen Nmf-medlemmer lot det gå “rett i bøtta med plasten på”.
Slikt vil uroe enhver redaktør, for å si det mildt, men det er ingen grunn til å overdimensjonere slike anekdoter.
For det eksisterer åpenbart også en betydelig ærefrykt for Tidsskriftet, som også nedfeller seg i en forestilling om at
“det må leses skikkelig”, om det først leses. Her ligger det muligens en forklaring på gapet: Hva innebærer det
egentlig “å lese Tidsskriftet”? Tror kanskje de unge studentene at deres eldre legekolleger faktisk “leser”
Tidsskriftet som man leser bøker fra side 1? I så fall bør de beroliges, og minnes om at noe av det man må lære seg som
lege og fagperson, er å kunne skumlese, bla i, plukke ut et og annet av interesse, og ellers ha en viss oversikt over
hva som skrives og av hvem. Og ikke minst, la lesingen ledes av lyst, ikke bare av plikt.
Hvordan kan vi gjøre Tidsskriftet mer attraktivt for studentene? Med den utvikling Tidsskriftet har gjennomgått de
siste årene burde det være noe for enhver leser, også for studentene. Men kanskje er det ikke nok. Vi hører at det som
særlig etterlyses, er gode oversiktsartikler, både fra kliniske fag og kanskje særlig fra basalfagene. Gode
kasuistikker blir verdsatt, og kanskje ligger det an til mer av den slags siden den problembaserte læringen i så høy
grad bygger på kasusbeskrivelser. Internett-versjonen av Tidsskriftet gjør det i så måte lettere å finne hva man
ønsker. Obligatoriske forskningsoppgaver i studiet kan gi opphav til flere studentforfattere. Mer stoff om hva som
foregår i studentmiljøene er det åpenbart også plass til, selv om Tidsskriftet verken bør eller kan innlate seg i noen
konkurranse med studentenes eget fagblad &Aelig;sculap på dette området. Korrespondansespalten med sine opptil 400
ord står der som en lavterskels utfordring, også for studenter. Studenters friske blikk og meningsytringer kan virke
som tankevekkere for oss etablerte som lett stivner i oppfatninger om “hvordan ting alltid har vært”. At keiseren
faktisk mangler klær, sees iallfall ikke av de etablerte. Å hente inn studenter som faglige medarbeidere kan også være
en vei å gå.
Alt dette er vel og bra, men hjelper lite hvis studentene ikke engang åpner bladet. Derfor bør det satses på
brukervennlig informasjon tidlig i studiet. Etter at den aller første informasjonsflommen ved studiestart har lagt seg,
kan kanskje Tidsskriftet presenteres under studentenes første møte med den lokale legeforening, ev. kombinert med
kortfattet skriftlig informasjon. Videre vil det være avgjørende at fakultetenes lærere gjennom hele studiet bevisst
henviser til relevante artikler i Tidsskriftet, slik at studentene venner seg til at det er en viktig kilde for faglig
stoff.
I England har British Medical Journal lenge gitt ut en egen månedlig utgave - Student BMJ - med en medisinstudent
som selvstendig redaktør. Vi er et lite land og kan neppe ha slike ambisjoner. Likevel mener vi at Tidsskriftet både
bør og kan bli mer rettet inn mot den store gruppen av studentlesere.
Steinar Westin
Per Brodal
