Sammendrag
Det er ikke lenger fravær av sykdom eller reduksjon av sykelighet som er det overordnede målet for den forebyggende
helsepolitikken. Nå skal alle forhold som kan redusere befolkningens livskvalitet bekjempes. Men gjennom å gjøre
livskvalitet til anliggende for helsepolitikken vikler vi oss inn i alvorlige dilemmaer. Livskvalitet er et relativt,
subjektivt og vagt begrep som vanskelig kan fungere som grunnlag for et politisk program. Avgrensede etterprøvbare
målsettinger vil bli umulig å formulere, og politikken vil dermed bli ineffektiv og vanskelig å implementere. Samtidig
kan vi ledes ut i et etisk uføre ved at det åpnes opp for uakseptabel paternalisme. I tillegg vil helsetjenestens
ansvarsområde bli problematisk å avgrense. I denne artikkelen argumenterer jeg derfor for at vi i helsepolitisk
sammenheng bør holde fast ved den tradisjonelle forståelsen av helse som “fravær av sykdom”.
