Sammendrag
Stortingsvedtaket i oktober 1992 om utbygging av Gardermoen som ny hovedflyplass medførte store konsekvenser for
beboere, lokalsamfunn og kommuner i området rundt flyplassen. For samfunnsmedisinere ble avgjørelsen en sjeldent stor
utfordring hva angikk myndighetsutøvelse, planlegging av helsetjenester og dokumentasjon av trusler mot befolkningens
helse. I de seks årene som er gått siden vedtaket, har man fått demonstrert hvordan hensynet til miljøvern og
miljørettet helsevern kan innebære forskjellige konklusjoner når avgjørelser skal tas. Lokale helsemyndigheters syn ble
ikke tatt hensyn til av den statlige forvaltning i spørsmål om utredning av støyspredning. Næringsmiddeltilsynet kom
for sent inn i planleggingen av terminalbygningen, og vertskommunens kommunelege I møtte motstand mot sine synspunkter
på samordning av legevakttjeneste, ambulansetjeneste og smittevern ved flyplassen.
Befolkningsundersøkelser gjort før og under utbyggingen viste at de som måtte flytte som følge av denne, kom dårlig
ut med hensyn til antall rapporterte sykdommer, generell egenvurdering av helsen, utbredte smerter og psykiske
plager.
