Sammendrag
Psykiatrien har utviklet og endret seg. I mangt til det bedre, men likevel er det ikke bra nok. Sykeligheten har ikke
økt så mye, forventningene om hjelp har økt mer enn ressurstilgangen. Hva med vår egen forvaltning av ressursene? Når
vi vil feie for egen dør, må vi spørre om vi har mistet den faglige styringen med omlegging av asylfunksjonen, slik at
både asylet som fristed og klinikken som sanatorietilbud er blitt borte. Vi argumenterer mot geografiske stavnsbånd og
ønsker mer frihet for pasienten til å søke behandling der vedkommende selv ønsker det. Vi tror grenspesialisering
trengs for å utvikle faget videre, og at en samordning av barne- og ungdomspsykiatrien og voksenpsykiatrien vil gjøre
faget mer effektivt og slagkraftig. Det bør være langt bedre kontakt mellom institusjoner og privatpraktiserende
spesialister. Vi ønsker oss bedre sans for kontinuitet og færre halvferdige og oppstykkede behandlingsforløp. Vi mener
at klinkere bør bruke mer tid på pasienter enn på møter, og vi spør om faget må konsolidere seg i helsevesenet heller
enn å favne over stadig flere yrkesgrupper, noe som øker tidsbruken innad i staben og faren for å bli administrert på
ikke-medisinske premisser.
