Sammendrag
På lang sikt vil det bli nødvendig å skille mellom vanlige handelsvarer på den ene side og biologisk materiale, dyr og
mat på den annen når det gjelder frihandel og transport over regions- og landegrensene. Dette er hovedbudskapet i denne
kronikken, som tar utgangspunkt i at gamle og nye infeksjonssykdommer kommer til å prege folkehelsen langt mer enn vi
er vant til, og at mottiltak krever gunstige rammebetingelser også utenfor helsetjenestens virkefelt. Diskusjonen om
mat, økologi og smittevern illustrerer hvordan samfunnsmedisin og politikk overlapper hverandre. I dagens debatt om
utvidelse av EØS-avtalen bør hensynet til folkehelsen tilsi at det er lite klokt å oppheve det såkalte veterinære
grensevernet. Både politikere og næringsmiddeltilsynets folk tenker i for korte perspektiver med sin tro på stikkprøver
hos produsent og forhandler. Erfaringer fra andre land tyder på at smittepresset avhenger mer av mengden av biologisk
materiale som utveksles. I frihandelsavtalene under Verdens handelsorganisasjon (WTO) og vår europeiske EØS har
økologisk tankegang ikke fått noen synlig plass. Håpet må være at vi ikke får oppleve for alvorlige skadevirkninger før
vi erkjenner at vi må begrense smittestoffenes frie formering og ferdsel, i det minste der ulempene ved det ikke er
uoverstigelige.
