Når en virksomhet er blitt akkreditert, betyr det at den er bedømt og godkjent av et uavhengig og kompetent
offentlig anerkjent akkrediteringsorgan (1). Prinsippet er det samme som for “peer review”-bedømmelse av et
vitenskapelige arbeid, med bruk av høyt kvalifiserte fagspesialister som tekniske bedømmere. Akkreditering har sin
bakgrunn i ønsket om å utvikle et felles marked for handel og tjenester i Europa etter den annen verdenskrig. Bruk av
internasjonale standarder skulle gi større åpenhet og øke den gjensidige tillit og troverdighet over landegrensene.
Prinsippet skulle være: Målt én gang - godtatt i alle land. I Norge er det Norsk Akkreditering (NA) som på vegne av
Justervesenet gjennomfører akkrediteringsprosessen i henhold til standardene NS-EN 45001 og ISO/IEC Guide 25. Etter at
Norsk Akkreditering har godkjent søknaden, innvilger justerdirektøren akkreditering for fire år om gangen.
Akkreditering av medisinske laboratorier ble introdusert i Norge i 1993. På den tid var akkreditering et ukjent
begrep i helsevesenet, og mange var skeptiske. Fremfor alt var det tvil om akkreditering ville få noen betydning for de
offentlige sykehuslaboratoriene, og fra faglig hold ble det stilt kritiske spørsmål ved nødvendigheten av
akkreditering. Det ble understreket at medisinske laboratorier hadde 30 års erfaring med analytisk kvalitetskontroll,
og at kvaliteten både var kontrollerbar og generelt sett god nok. I dag blir akkreditering ansett som et nyttig
hjelpemiddel til å kartlegge, forbedre og vedlikeholde kvaliteten i laboratoriene (2). Ikke uventet bidrog erfaringer
fra Sverige, som også på dette området lå foran Norge, til å endre synet på akkreditering i positiv lei. Det var heller
ikke overraskende at private medisinske laboratorier var de første som gikk i gang med å bli akkreditert, formodentlig
fordi de raskt forstod at et “stempel på god kvalitet” ville kunne bli en viktig konkurransefaktor i fremtiden (3).
I dag er seks medisinske laboratorier akkreditert, flere laboratorier forbereder søknad og 18-20 fagspesialister,
hvorav flere leger, er godkjent som tekniske bedømmere. Dette viser at interessen for akkreditering har slått an i det
norske helsevesen, og det er gledelig at det er fagmiljøene selv som står for den positive utvikling. Norsk
Akkreditering på sin side har inntatt en åpen holdning når det gjelder hvordan standarden skal praktiseres og tolkes i
forhold til det som skiller medisinske analyselaboratorier fra andre typer prøvingslaboratorier innen næringsliv og
industri. Samarbeidet foregår bl.a. ved at Norsk Akkreditering oppnevner sektorkomiteer for å belyse faglige spørsmål
som er relatert til akkreditering. Akkreditering av medisinske laboratorier (2) og måleusikkerhet for kjemiske analyser
er eksempler på temaer som er tatt opp i egne sektorkomiteer.
At fagmiljøene på denne måten får anledning til å sette sitt preg på hvordan akkrediteringsprosessen skal utføres,
bidrar til å legitimere akkreditering som en integrert del av laboratorievirksomheten og til å dempe oppfatningen at
akkreditering er noe som blir pådyttet utenfra. Akkreditering er og bør være en frivillig sak. Denne oppfatning støttes
av Statens helsetilsyn, som ikke krever at medisinske laboratorier skal akkrediteres (4). For å unngå misforståelser er
det viktig å presisere at laboratorier som ikke er akkreditert, selvsagt kan ha like høy kvalitet på sin virksomhet som
akkrediterte laboratorier. Forskjellen ligger i akkrediteringsdokumentet, som er et konkret og objektivt bevis for at
laboratoriet oppfyller fastsatte kvalitetskrav. I et akkreditert laboratorium er det ingen tvil om omfanget av
kvalitetssikring, hvilke analyser som er akkreditert og på hvilken måte kvaliteten opprettholdes. At dette er verdifull
informasjon for brukerne, er åpenbart. At også helsemyndigheter og eiere av offentlige sykehuslaboratorier vil få
interesse for akkreditering i forbindelse med planlegging, utbygging og finansiering av laboratorier i norsk
helsevesen, er høyst tenkelig.
De medisinske laboratoriene står under et kontinuerlig press om effektiv og økonomisk drift. Oppmykning av dagens
finansieringsformer og større vekt på anbud og konkurranse vil, sammen med muligheter for å ta i bruk avansert analyse-
og informasjonsteknologi, stimulere til nytenkning om hvordan man skal organisere den medisinske
laboratorievirksomheten her til lands. Både i Sverige og i andre vestlige land skjer det allerede strukturelle
forandringer med sterke innslag av sentralisering, rasjonalisering og privatisering av laboratoriene. Med en slik
utvikling i vente også i Norge er det grunn til å tro at akkreditering vil kunne få økende betydning som en garanti for
kvalitet.
Rune J. Ulvik
