I Vest-Europa opptrer alvorlig hørselstap i tidlige barneår hos ca. én av 1000 (1, 2). Dette tilsier at det årlig
blir født om lag 60 barn i Norge som trenger tidlig diagnose, fulgt av audiologisk og audiopedagogisk habilitering. Det
ideelle for å sikre en best mulig utvikling av språk og evne til kommunikasjon er at behandlingen iverksettes fra seks
måneders alder (3, 4).
Tidlig diagnose av alvorlige hørselstap hos spedbarn har siden 1972 vært basert på atferdsundersøkelse ved
helsestasjonene ved sju til ni måneders alder. Man undersøker barnets evne til å retningsbestemme en svak lydkilde og
orientere blikket etter den (5). Prøven er en distraksjonstest som kombinerer undersøkelse av hørsel og syn. En gevinst
med prøven er at den gjør foreldrene oppmerksomme på at barnet kan ha sansedefekter, og at de må si fra dersom de
senere kommer i tvil om barnets utvikling. Tidligere har undersøkelse av aureo-palpebral refleks vært benyttet her i
landet i noen utstrekning (6). Flere forfattere har beskrevet hvordan gjentatte atferdsprøver, ofte over måneder, og
lange ventetider til det ble gjort hjernestammeresponsaudiometri i betydelig grad forsinket diagnose og behandling
(1, 7).
Bruk av atferdsaudiometri i form av distraksjonstest har ikke ført til så tidlig diagnose som ønskelig ved alvorlige
sensorineurogene hørselstap (1, 3, 4, 7). Median alder for diagnose er stadig ca. 2,5 år. Distraksjonstest har vist seg
å ha en sensitivitet på mindre enn 30% i de fleste undersøkelser, den er vanskelig å kvalitetssikre og har meget høye
kostnader per oppdaget pasient (1, 4). I en lederartikkel i Tidsskriftet i 1989 ble det pekt på at det var
maktpåliggende å se kritisk på de metoder man benyttet i Norge for tidlig diagnose av hørselstap hos barn (8).
Oppdagelse av spontane og akustisk utløste ekkoer fra de ytre hårceller i cochlea var en betydelig nyvinning i
sansefysiologien, og dette ble raskt tatt i bruk i praktisk diagnostikk (9). Ved gjennomsnittlig høreterskel dårligere
enn 30 dB finnes ikke ekko. Fravær av otoakustiske emisjoner gir like fra fødselen et objektivt grunnlag for mistanke
om nedsatt hørsel som kan følges opp fortløpende inntil sikker diagnose kan etableres og audiologisk og audiopedagogisk
habilitering kan startes. Størdal og medarbeidere (10) fant ved screening av barn med risikokriterier bare ett tunghørt
barn, slik som beskrevet i dette nummer av Tidsskriftet. Med bakgrunn i forekomsten i Vest-Europa (1, 2) hadde man
forventet at det skulle bli født ca. ti døve og alvorlig tunghørte barn i Østfold i den perioden undersøkelsen ble
gjort. Størdal og medarbeidere (10) kunne forvente å finne ca. fem barn ut fra gjeldende forutsetning om at halvparten
av døve og tunghørte barn blir indikert av de risikokriterier forfatterne benyttet.
Funnet kan kanskje være et sjeldent utfall av statistikk med små tall, men faktum er at forutsetningene for
screening av risikobarn har endret seg. Vaksinasjon mot røde hunder, meningokokker og Hinfluenzae gjør at slike
infeksjoner er i ferd med å miste betydning som årsak til nedsatt hørsel (11). Bedret pre- og perinatal omsorg gjør
sannsynligvis at kjente risikofaktorer vil bli av stadig mindre betydning for å finne døve og alvorlig tunghørte barn.
Størdal og medarbeidere (10) har da også en mindre andel barn som oppfyller risikokriteriene i kohorten enn tidligere
forfattere. Genetiske årsaker til hørselstap øker sin relative betydning (12). Autosomal recessiv arvegang utgjør den
største andelen, men dette blir som regel først erkjent når det opptrer to hørselshemmede søsken i en familie. Det er
grunn til å tro at mange tilfeller av døvhet og tunghørthet uten kjent årsak er genetisk betinget. Fordi kjente
risikofaktorer inkluderer en stadig mindre andel av hørselshemmede barn, må et screeningprogram omfatte alle
spedbarn.
20-30% av tilfellene av alvorlig hørselshemning hos småbarn utvikler seg etter fødselen og kan derfor ikke oppdages
ved neonatal screening (3, 4). Derfor må man i primærhelsetjenesten stadig vise interesse for barns hørsel, følge med i
taleutviklingen og få foreldrene til å interessere seg for disse forholdene. Hvis foreldrene gir uttrykk for at de er i
tvil om barnets hørsel, er det tilstrekkelig grunn til å gjøre en ny objektiv hørselsundersøkelse (3, 4).
Dagens praksis med distraksjonstest gir så dårlige resultater at metoden uten videre kan forlates og foreløpig
erstattes med en avventende holdning hvor man reagerer når det ytres mistanke om nedsatt hørsel. En landsomfattende
universell screening basert på registrering av otoakustiske emisjoner bør innføres i det forebyggende helsevern for
spedbarn. Nyutviklede, selvkalibrerende, bærbare screeninginstrumenter som måler stimulerte otoakustiske emisjoner med
høy spesifisitet og sensitivitet, lover godt med tanke på å oppnå en gammel målsetting for hørselsomsorgen helt fra
første leveår.
Innføring av ny teknologi for universell screening av hørsel hos norske spedbarn må bare skje dersom
øre-nese-hals-avdelingene kan tilby diagnostisk hjernestammeresponsaudiometri og audiologisk habilitering innenfor
målsettingen om at døve og alvorlig tunghørte spedbarn bør være utstyrt med høreapparat fra seks måneders alder. Videre
må audiopedagogisk veiledning og nødvendig støtte til foreldrene settes i verk fra samme tidspunkt.
Hans H. Elverland
