Ingen av de foreslåtte reformer i helsevesenet er blitt så grundig diskutert blant leger som fastlegereformen. Det
er helt naturlig når man ser på de vidtrekkende konsekvensene en slik reform får, også personlig for våre vel 3000
allmennpraktikere. Både Legeforeningens landsstyremøte og generalforsamlingen i Alment praktiserende lægers forening
har debattert Regjeringens høringsutkast om organiseringen av ordningen.
Samtidig som begge disse organer gir sin tilslutning til at et fastlegesystem kan være svært tjenlig for pasientene,
uttrykkes det uro over et manglende helhetssyn på allmennmedisinens fremtid.
Det konstateres at vi alt i dag mangler 500 leger i allmennmedisinen. Dels skyldes dette at opprettede stillinger og
hjemler står ubenyttet, men noe av grunnen kan også finnes i en manglende vilje eller evne hos de kommunale myndigheter
til å legge forholdene til rette for at det skal bli attraktivt for leger å velge allmennmedisin. I de siste årene har
kommunene i svært begrenset omfang søkt Utvalg for legestillinger og stillingsstruktur (ULS) om nye hjemler. Den sterke
skjevheten i stillingsvekst mellom sykehusmedisin og primærmedisin kan nok for en stor del forklares med illojalitet
fra sykehuseiernes side, men en del av skylden må også tilskrives kommunenes manglende vilje til satsing. De har fått
de hjemlene de har søkt om.
I et langsiktig perspektiv legger myndighetene opp til en betydelig vekst i antall årsverk for alt personell i
kommunehelsetjenesten, med unntak av legestillinger. Samtidig er det åpenbart at allmennlegens arbeidsfelt vil bli
utvidet i årene som kommer. Som eksempler kan nevnes desentraliseringen av omsorgen for psykisk utviklingshemmede og
psykiatrireformen som vil gi kommunehelsetjenesten nye store oppgaver.
I lys av dette er det ikke rart at allmennlegene uttrykker bekymring selv om de i prinsippet støtter
fastlegereformen. Reformen er ikke bare en annen måte å organisere allmennlegetjenesten på. Det er også en reform som
gir pasientene nye rettigheter og kommunen nye plikter. Legene frykter at kommunene har som mål å oppfylle sine
forpliktelser ved å legge pliktene på den enkelte lege uten hensyn til legenes totalsituasjon. Dessverre er denne
frykten ikke ubegrunnet.
Engstelsen knytter seg ikke bare til kommunens foreslåtte rett til å pålegge den enkelte lege lange lister uten at
legen får innflytelse over listens sammensetting. Det er også bekymring for hvordan kommunene vil bruke sin
styringsrett for etablering av vanlig legevakt og den foreslåtte daglegevakt. Hvordan vil dette slå ut i kommuner som
tredobler sitt befolkningstall i feriemånedene? Hva med kommuner med et høyt antall studenter? Skal kommunen ensidig
kunne fastsette den enkelte leges belastning med kvelds- og nattevakter?
Legeforeningens medlemmer gir uttrykk for at de er villig til å påta seg økt ansvar og økte forpliktelser ved en
fastlegeordning. De krever imidlertid å få reell innflytelse i spørsmål som vedrører arbeidsbelastningen og fordeling
av denne mellom legene. Dette kravet er ikke urimelig.
Fastlegereformen vil gjøre det mulig for kommunene å gi innbyggerne en bedre legetjeneste enn de har i dag. En lege
får personlig ansvar for tjenestene til navngitte innbyggere 52 uker i året. I tillegg kan legene avkreves å påta seg
alle andre legetjenester som kommunen er pålagt gjennom lov. Dette kan ikke kommunen få til hvis legene er
arbeidstakere i kommunen. Derfor skal legene være selvstendige næringsdrivende, knyttet til kommunene gjennom avtaler.
Gjennomføringen av ordningen må avspeile dette forholdet.
Fastlegen vil ikke som arbeidstakerne ha sine rettigheter og plikter nedfelt i arbeidsmiljølov, ferielov og
tariffavtale. Fastlegen skal basere sin virksomhet på en kontrakt med kommunen. Skal en slik kontrakt ha verdi, må den
opprettes mellom likeverdige parter, og det må fremgå hvilke “volum” kontrakten omfatter. Hvis den ene parten gjennom
lov og forskrift får store rettigheter overfor den andre parten, vil dette skape en ubalanse som umuliggjør reelle
avtaler.
Hans Petter Aarseth
president
