Antipsykotika, også kalt neuroleptika, kom i bruk i løpet av 1950-årene. Preparatene ble i første rekke brukt til
behandling av psykotiske tilstander, særlig schizofreni. Tallrike placebokontrollerte studier har siden vist at disse
medikamenter er effektive i behandlingen av psykose (1). Klorpromazin var det første antipsykotikum. Senere ble en
rekke andre preparater utviklet over samme lest (levomepromazin, haloperidol, perfenazin mfl.). Felles for disse
såkalte “typiske” preparater er at de i tillegg til antipsykotisk effekt også medfører psykomotorisk dempning, og i
antipsykotiske doser gir de ofte bivirkninger bl.a. i form av bevegelsesforstyrrelser (ekstrapyramidale bivirkninger).
Disse ekstrapyramidale bivirkningene skyldes at preparatene i høy grad blokkerer dopaminreseptorer i
basalgangliene.
Med klozapin som første preparat er det senere kommet flere nye såkalte “atypiske” antipsykotika (risperidon,
olanzapin og sertindol) på det norske markedet. Disse synes å gi mindre psykomotorisk dempning, og det er generelt et
større spenn mellom doser som virker antipsykotisk og doser som gir ekstrapyramidale bivirkninger. Den atypiske
profilen forklares med at disse preparater i høy grad blokkerer serotoninreseptorer og ofte i mindre grad
dopaminreseptorer. Det er imidlertid fortsatt uenighet om hva som gjør et “atypisk” preparat atypisk. Ettersom det
atypiske også har vist seg å være avhengig av at man holder seg til ganske lave doser, i det minste med noen av de nye
preparatene, foretrekker flere å betegne de klorpromazinliknende preparater som førstegenerasjons og de
klozapinliknende som annengenerasjons antipsykotika.
Muligheten for å bruke antipsykotika har revolusjonert behandlingen av psykotiske tilstander, og kan på mange måter
sammenliknes med muligheten for å bruke antibiotika mot bakterielle infeksjoner. At preparatene også har mange
bivirkninger, ble tidlig registrert. Blant de vanligste er vektøkning, hemning av det autonome nervesystem med
eksempelvis munntørhet, obstipasjon og ortostatisk hypotensjon til følge, samt akutte ekstrapyramidale bivirkninger av
typen dystoni, parkinsonisme og akatisi. Bivirkninger av denne type betraktes som reversible. De er vanligvis også
avhengige av dose, og forekomsten avspeiler langt på vei den gjeldende medisineringspraksis. Under lengre tids
behandling (over tre måneder) ser vi mer alvorlige bivirkninger, som tardive former av dystoni, parkinsonisme, akatisi
og dyskinesier. De to førstnevnte er forholdsvis sjeldne. De to sistnevnte forekommer hyppigere, og man regner med at
20-30% av pasienter i langtidsbehandling har slike bivirkninger (1) som kan være irreversible. Alle de motoriske
forstyrrelser kan virke både stigmatiserende og være til betydelig sjenanse for pasientene. Akatisi er formentlig den
formen som gir størst subjektivt ubehag. Barn og eldre samt mennesker med hjerneskade er spesielt sensitive, og i disse
grupper er forekomsten av motoriske bivirkninger betydelig over gjennomsnittet. Endelig har vi de sjeldne, potensielt
livstruende bivirkninger som malignt neuroleptikasyndrom og agranulocytose. Forekomsten av den første angis å ligge på
0,02-2,4% (1). Sistnevnte forekommer i særlig grad i forbindelse med behandling med klozapin, hvor litt under 1% av
pasientene får faretruende fall i antall leukocytter. Det bør imidlertid understrekes at dersom man følger anvisningene
for kontroll, er det liten risiko forbundet med behandlingen. Det bør også nevnes at klozapin ikke er et
førstevalgspreparat, men det har vist seg effektivt hos mange som ikke har hatt tilfredsstillende nytte av andre
antipsykotika (2).
Selv om bivirkninger ved behandling med antipsykotika tidlig ble erkjent, ser det ut som om gleden over den positive
effekt overskygget bekymringene over til dels alvorlige bivirkninger. Dette kan naturligvis henge sammen med at det
ikke har vært noen effektiv alternativ behandling. Problemet med bivirkninger kommer imidlertid i særlig grad i fokus
dersom preparatene brukes i lengre tid for tilstander som de ikke har vist tilfredsstillende dokumentert effekt for.
Det frarådes derfor å bruke antipsykotika til behandling av søvnforstyrrelser, angst, depresjon, atferds- og
personlighetsforstyrrelser dersom det ikke foreligger tegn på psykose (1, 3). Antipsykotika bør vanligvis heller ikke
brukes i behandlingen av uro, aggressivitet, og tilpasningsvansker hos ikke-psykotiske psykisk utviklingshemmede,
hjerneskadede og demente (1, 3, 4). Hos psykotiske pasienter hvor det er indikasjon for bruken av preparatene, bør man
bruke annengenerasjons antipsykotika hvor dette er mulig. Doseringen må alltid holdes lavest mulig og det må jevnlig
kontrolleres for bivirkninger. I behandlingen av personer med et umodent, svekket eller på annen måte skadet
sentralnervesystem bør doseringen ofres spesiell oppmerksomhet.
Hugo A. Jørgensen
