Sammendrag
Inspirert av 1000-årsjubileet i 1997 har vi tatt for oss noen medisinske aspekter ved middelalderens Trondheim, fra
byens grunnleggelse i 997 til reformasjonen i 1536-37. Vi kjenner til at Nidarosdomen var pilegrimsmål og at myter
omkring Olav den hellige gav håp om helbredelse opp gjennom hele middelalderen. Med utgangspunkt i at sykdom og død i
alle organiserte samfunn er omfattet av sterke sosiale ritualer, er det nærliggende å spørre seg hvilke grupper i
samfunnet som den gang forvaltet slike ritualer, med andre ord, hvem var helbrederne. Kilder til slik kunnskap er dels
indirekte i form av skrifter, bilder og skulpturer, dels direkte i form av materielle levninger som ruiner, beinrester
og redskaper. Vi ser konturene av tre typer helbredere. De folkelige “kloke”, som opererte med utgangspunkt i norrøn
mytologi og folkelige forestillinger, de geistlige helbrederne i form av prester og kanniker, og sårlegene som trolig
hadde opphav i de behov som krigføringen skapte. Vi finner også spor av vitenskapelige tradisjoner i form av
tekstfragmenter fra Salerno-skolen og tidlig europeisk universitetsmedisin. Men lite tyder på at det fantes noen
universitetsutdannet lege i virksomhet i Trondheim før den danskfødte Jens Nicolaisen (1619-62) tiltrådte som
stadsfysikus i 1661.
