Sammendrag
Kunnskap fra en fenomenologisk-hermeneutisk studie av dialoger med kvinner og menn om senfølger etter seksuelle
krenkelser i barndommen, ble anvendt i en interpretasjon av verket til forfatteren Agnar Mykle (1915-94). Alle hans
offentlige tekster, flere autoriserte arbeider som bygger på hans produksjon og biografier av ham og hans første kone,
er blitt revurdert. Tolkingen har vært ledet av en antakelse om at romanene, novellene og brevene representerer en
dobbelt tekst. Forfatteren av denne artikkelen mener at Mykles verk kan tolkes som hans forsøk på å erkjenne, og hans
redskap til å overkomme, en grunnleggende konflikt i sitt liv. Det er en konflikt mellom egne minner om krenkelser i
barndommen på den ene side, og en vitenskapelig teori om barns seksualitet på den annen.
Forfatteren mener også at Mykle ble taus som følge av en juridisk fordømmelse av en av hans romaner. Mykle kan ha
opplevd denne offentlige ydmykelsen som en gjenoppliving av en tidligere krenkelseserfaring, slik at den har virket som
en reviktimisering.
