Sammendrag
Siden Sigmund Freud (1856-1939) formulerte sine første psykoanalytiske teorier for om lag 100 år siden, har det skjedd
en rivende utvikling innenfor psykoanalytisk teori og behandling. I artikkelen presenteres sentrale begreper innenfor
drifts/egopsykologi, objektrelasjonsteori, selvpsykologi og interpersonlig psykoanalyse. Grunnleggende begreper
innenfor psykoanalysen har vært gjenstand for kontinuerlig kritisk diskusjon, og psykoanalytisk teori preges i dag av
mangfold. Sentralt står fortsatt det ubevisste og utforskning av subjektiv opplevelse. Psykoanalytikeren har beveget
seg fra å være eksperten på forståelse av pasienten til å bli ekspert på å finne forståelse sammen med pasienten.
Samtidig er analytikeren blitt mer aktiv i terapirommet. Analytikers bidrag til det som skjer mellom pasient og
analytiker, er blitt tillagt større vekt. Utviklingen i psykoanalysen har skjedd parallelt med utviklingen innen
vitenskapsteori og som resultat av kulturelle strømninger. Det å skape mening står sentralt i den psykoanalytiske
prosess, men det er divergerende oppfatninger av om dette skjer ved at mening artikuleres, avdekkes, konstrueres eller
dekonstrueres. I artikkelen drøftes den narrative tradisjon mer inngående, hvor det å fortelle historier om seg selv,
er det sentrale. Artikkelforfatterne utfordrer oppfatningen av at psykoanalysen er Freuds verk alene.
