Sammendrag
Klinisk skiller man mellom overflatiske og dype frostskader. Initialt er symptomene smerte og nedsatt sensibilitet, som
så blir avløst av følelsesløshet. Huden er hvit eller cyanotisk. Ved kuldeeksponering hos et individ der
kjernetemperaturen ikke er truet, vil en hensiktsmessig syklisk variasjon i hudgjennomblødningen foregå. Dersom
kjernetemperaturen er truet, vil denne reaksjonen opphøre og vevet raskt nedkjøles. Hvis temperaturen i vevet faller
under –2 °C, oppstår iskrystalldanning og direkte celleskade. Ved tining medfører reperfusjon en
tilleggsskade.
Beskyttelse mot og behandling av generell hypotermi må prioriteres i behandlingen av frostskader. Overflatiske
skader varmes opp i kontakt med varm hud så raskt som mulig og slik at gnidning og massasje unngås. Ved dypere skader
må pasienten først bringes til et egnet behandlingssted og der tines. Den endelige lokale opptining bør gjøres i varmt
vann (40-42 °C). All mekanisk påvirkning av hudområdet kan forverre skaden. Antibiotikabehandling bør overveies.
Kirurgisk debridement bør utsettes inntil en sikker demarkering foreligger.
