Vi har alle ansvar for egen helse og bestemmer selv langt på vei hvilken behandling vi vil godta. Frihet kan være
skremmende og ensomt, som Jens Bjørneboe viser (1). Det er også friheten til å velge feil; til å velge bort livreddende
behandling.
Aarbakke-utvalgets innstilling (2), som diskuteres i dette nummer av Tidsskriftet (3-4), ønsker å styrke denne
friheten ved å oppheve legers ubetingede monopol på behandling av kreft og visse andre alvorlige sykdommer.
Legeforeningens egen utredning av alternativ behandling (5) og andre aspekter ved alternativ medisin drøftes også i
dette nummer (6, 7).
Pasientene er antakelig ikke godt nok forberedt på denne friheten. Mange mangler grunnleggende kunnskap om kropp og
sykdom. Få har verktøy for å vurdere medisinsk informasjon og behandlingsalternativer.
Legene har selv inntil nylig bidratt til å sette pasientene i denne situasjonen. Vi har vært for dårlige til å
popularisere og formidle medisinsk informasjon. Noen av oss kan ha ment at medisinsk kunnskap ikke ukontrollert måtte
tilflyte pasientene fordi de ikke ville forstå. Holdningen er heldigvis på vei ut, med eller uten vår hjelp (8).
Vi har også bidratt til å medikalisere hverdagen og nedvurdere kroppens selvhelbredende evner. Vi har ikke sterkt
nok fremhevet egenpleien, men i stedet pekt på behovet for regelmessige helsekontroller. Vi har lært publikum at sykdom
er en sak for profesjonelle.
Massemediene har ukritisk tegnet et altfor positivt bilde av alternative behandlinger, mens medisinen ofte omtales
først når det begås feil. Over tid kan dette føre til at publikum ikke ser forskjellene mellom medisinen og de
alternative behandlingene. For pasientene kan den ene tilbyder på helsemarkedet etter hvert fremstå som like god som
den andre, så hvorfor ikke gå først til en homøopat når sykdom oppstår?
Dette er vår utfordring: Vi må gjennom spredning av medisinsk kunnskap styrke pasientene som forbrukere av
helsetjenester slik at de kan utnytte sin frihet til å velge blant helsetjenestetilbudene. Vi må lære publikum å
beskytte seg selv mot uvirksom og farlig behandling. Mange års forsømmelser skal bøtes når vi lærer publikum om
kroppens evner til å helbrede seg selv, og om grunnlaget for medisinen. Hvor mange av dine venner som ikke er leger,
vet hva det randomiserte forsøk er?
Vi må utstyre våre tjenester med varefakta. Det vil samtidig sette et press på oss selv til å rydde opp i den
medisinske kunnskapsbasen, basere vår praksis på best tilgjengelig kunnskap og fjerne vårt eget kvakksalveri. Vi må
lære pasientene å be om varefakta også når det gjelder de alternative behandlerne. Slik kan pasientene avsløre
behandlernes utilstrekkelige kunnskapsgrunnlag (2, 9).
Forbrukerlovgivningen beskytter pasientene mot usann markedsføring, svindel og ublue priser. Et register for
alternative behandlere, tror Aarbakke-utvalget, vil gi ytterligere beskyttelse ved at pasientene kan velge behandlere
som er registrert og dermed har ansvarsforsikring (hvis forsikringsselskapene tør) og er tilsluttet en yrkesforening
med etiske regler (2). Registeret kan imidlertid virke motsatt: Pasientene kan tro at en “offentlig registrert
homøopat” driver offentlig kvalitetsvurdert diagnostikk og behandling (3).
Aarbakke-utvalget foreslår at bare helsepersonell skal kunne behandle allmennfarlige, smittsomme sykdommer og
alvorlige sinnslidelser (2). Videre foreslår utvalget taushetsplikt for alternative behandlere. Men så stopper det.
Utvalget har ikke foreslått andre lovpålegg som kunne beskytte pasientene mot utøvere av uvirksom og potensielt farlig
behandling. Utvalget har dermed tatt mer hensyn til utøvernes fortsatt frie og ukontrollerte praksis enn til
pasientene.
Dette er politikernes utfordring: De må lage et lovverk som styrker pasientene som forbrukere av helsetjenester.
Pasientene vil stå sterkere dersom en egen lov om alternative behandleres adgang til forebygging, diagnostikk og
behandling av sykdom stiller de samme krav som legene møter: faglig forsvarlighet, sparsommelighet, offentlig tilsyn,
ansvarsforsikring, journalplikt, internkontroll og meldingsplikt. En slik lov kan bidra til at frihetens øyeblikk for
pasientene blir et sannhetens øyeblikk for alternative behandlere. De kan ikke lenger ha fri yrkesutøvelse uten plikter
og kontroll.
Preben Aavitsland
