Legekunstens far, Hippokrates, skrev følgende for om lag 2400 år siden: “Det er ikke nok å spise for å holde seg
frisk, man må også ha mosjon. Til tross for at mat og mosjon har motsatte kvaliteter, er begge nødvendige for god
helse.” Vi har nylig fått bevis for at også regjeringen har tro på at det er en nær sammenheng mellom mat, mosjon og
helse. De har nettopp besluttet at Statens ernæringsråds ansvarsområde skal utvides til også å omfatte fysisk
aktivitet.
Ifølge WHO er overvekt nå så utbredt at det er i ferd med å erstatte underernæring og infeksjonssykdommer som
viktigste årsak til helseproblemer (1). Det synes dog å være en utbredt feiloppfatning at årsaken til overvekt og mange
av de helseproblemer velstandssamfunnet fører med seg, er at det flyter av melk og honning. Tvert imot: Hjort og
medarbeidere har vist at matkonsumet i Norge har falt gradvis de siste 25 år (2). Vi inntar om lag 250 kcal mindre per
person per dag enn vi gjorde for 25 år siden!
Dette til tross, kroppsvekten hos 40-årsutgaven av Ola nordmann har økt med 5,6 kg på 25 år - fra slutten av
1960-årene til begynnelsen av 1990-årene - betydelig mer enn høydeøkningen i samme tidsrom skulle tilsi (2). Nye data
fra Statens helseundersøkelser viser en tilsvarende utvikling også for kvinner (Graff-Iversen, personlig meddelelse).
Samme tendens finner man i alle vestlige land. I England er matinntaket redusert med hele 750 kcal de siste 25 år, mens
vekten har gått opp 2,5 kg i gjennomsnitt (3). Når inntaket går ned og vekten opp, kan dette bare forklares gjennom
redusert fysisk aktivitet - en reduksjon på anslagsvis 300 kcal/dag i Norge og 800 kcal/dag i England.
På denne bakgrunn er det et paradoks at den behandlingsstrategien for overvekt det til nå først og fremst har vært
satset på, er lavkaloridietter. I dette nummer av Tidsskriftet redegjør Andersen & Grimsmo for en retrospektiv
oppfølging av diettbehandling i selvhjelpsgrupper, de såkalte Grete Roede-kursene (4). Resultatene er oppsiktsvekkende
gode, idet deltakerne i gjennomsnitt hadde bibeholdt et vekttap på om lag seks kilo tre år etter første kurs. De fleste
andre diettundersøkelser viser gode korttidsresultater, men ingen varig vektreduksjon. Forfatterne nevner selv lav
svarprosent og selvrapportering av vekttap som mulige feilkilder. Randomiserte kliniske forsøk viser at varig
vektreduksjon kan oppnås ved en kombinasjon av diett og mosjon eller mosjon alene, mens diett alene ikke gir varig
effekt (5). Jeg deler derfor fortfatternes konklusjon om at et intensivt diettopplegg uten endringer i livsstil har
lite for seg på lengre sikt.
Dokumentasjonen for å satse på fysisk aktivitet i forebyggende helsearbeid er det siste tiåret blitt meget
omfattende og er bl.a. samlet i den amerikanske helsedirektørens siste rapport (6). Vi vet nå at god fysisk form ikke
bare legger liv til årene, men også år til livet! Fysisk aktivitet reduserer risikoen for tidlig død generelt og for
hjerte- og karsykdom, tykktarmskreft og diabetes spesielt. Vi vet også at inaktivitet og dårlig fysisk form er en minst
like viktig risikofaktor både for menn og kvinner som andre høyt profilerte risikofaktorer som f.eks. høyt blodtrykk,
høyt kolesterolnivå, overvekt, arv og sigarettrøyking (7) - faktorer som tradisjonelt har vært tillagt langt større
vekt i folkehelsearbeidet.
Det er viktig å understreke at en aktiv livsstil ikke behøver å bety et rigorøst treningsregime. I stedet legger
anbefalingene vekt på en beskjeden økning i daglig aktivitetsnivå, men dette kan gi både en betydelig helsegevinst og
forbedret livskvalitet (6). En halv time daglig mosjon på et intensitetsnivå som tilsvarer rask gange, bedrer helsen og
forebygger sykdom. Den største gevinsten oppnås ved å ta skrittet fra gruppen inaktiv til gruppen moderat aktiv, men
for den som allerede er moderat aktiv, er det en ytterligere helsegevinst å hente ved større mengder eller høyere
intensitet. Nyere studier tyder også på at aktiviteten kan deles opp i bolker, hver på minst ti minutter, f.eks. et
kvarters gange eller sykling til jobb og et kvarter hjem igjen.
Utviklingshistorisk er det kanskje ikke så overraskende at vi har nytte og glede av fysisk aktivitet. Mennesket har
en fortid som jeger og samler. Arten Homo sapiens er omtrent to millioner år gammel, og vårt genmateriale når det
gjelder anatomi og fysiologi, har i hovedsak ikke endret seg de siste 40000 år (8). Genetisk er vi fortsatt tilpasset
en tilværelse som jegere og samlere, mens vår livsstil er endret. Det bør derfor ikke være noen overraskelse at det
økende misforholdet mellom gener og livsstil har konsekvenser for vår helse, eller at de fysiologiske følgene av en
sedat livsførsel er av en så negativ karakter at det berettiger betegnelsen mangelsykdom.
Dette er heller ikke ny lærdom. Allerede filosofen Platon, Hippokrates’ samtidige, sa det slik: “Mangel på aktivitet
bryter ned ethvert menneskes gode form, mens bevegelse og metodisk fysisk aktivitet bevarer og forbedrer den.” Så jeg
avslutter med den svenske fysiologen P.O. Åstrands ord: “Gå en tur med hunden hver kveld, selv om du ikke har
hund!”
Roald Bahr
