Sammendrag
Årlig antall 16-24-åringer som uførepensjoneres øker. Av tiltak som kunne komme på tale for å motvirke denne tendensen
ville være tidlig diagnose av barn med økt risiko for varig arbeidsuførhet, forutsatt at tidligere iverksatt
habilitering ville gi bedre effekt. Rikstrygdeverkets data for alle fødte i årene 1967-72 som var bosatt i Norge ved 24
års alder, i alt 380142 personer, er benyttet for å belyse i hvilken utstrekning ungdom som blir uførepensjonert før 25
års alder har hatt grunn- og/eller hjelpestønad og i hvilken grad mottaker av disse stønader ender opp med tidlig
uførepensjon. Hvert fjerde barn som hadde mottatt grunn-/hjelpestønad i alderen 0-15 år var uførepensjonert før 25 års
alder. På den annen side hadde nær halvdelen av dem som ble uførepensjonert før 25 års alder, ikke mottatt noen stønad
fra trygden i barneårene. Supplerende metoder for tidlig diagnose av barn med risiko for å bli varig arbeidsuføre og
uførepensjonerte er derfor nødvendig for å nå flest mulig av risikobarna så tidlig som mulig. Et forpliktende samarbeid
mellom foreldre, kommunehelsetjenesten, de funksjonshemmedes organisasjoner og trygdeetaten assistert av Medisinsk
fødselsregister kan være en løsning. Arbeidet kunne eventuelt organiseres ved etablering av kompetansesentre med
oppgave å forestå en systematisk oppfølging av nyfødte med medfødte misdannelser og andre forhold ved fødselen som gir
økt risiko for utvikling av arbeidsuførhet i ung alder.
