Forskningsformidling er i tillegg til forskning og undervisning en hovedoppgave for de medisinske fakultetene. En
særlig viktig målgruppe for denne formidlingen er leger i klinisk praksis. Når kunnskap og erfaring utveksles mellom
leger i vitenskapelige stillinger og leger i klinisk arbeid, vil ofte forskbare og relevante problemstillinger for
fremtidig forskning formuleres, og man sikrer at klinisk praksis er vitenskapelig fundert.
De fleste norske forskere formidler sine forskningsresultater gjennom refereebaserte engelskspråklige vitenskapelige
tidsskrifter. Dette er mest hensiktsmessig for å gjøre resultatene tilgjengelige for en stor og internasjonal
leserkrets. Det gir dessuten størst prestisje for forskeren selv, et viktig anliggende med tanke på videre
vitenskapelig karriere (1). Dessverre når ikke slik formidling alltid frem til norske leger.
Tidsskrift for Den norske lægeforening er viktig for norske leger som faglig oppdateringsorgan. Stofftilgangen er
god, og undersøkelser viser en høy grad av tilfredshet blant leserne, som omfatter nesten alle norske leger. Mange
forskere, både innen basalfag og kliniske fag, publiserer i Tidsskriftet og bidrar på den måten til at norske leger kan
holde seg àjour med den medisinske utvikling. Ved såkalt sekundærpublisering kan man publisere forskningsresultater som
tidligere er publisert i et utenlandsk tidsskrift med en annen leserkrets for øye (2).
Oversiktsartikler om basalmedisinske og kliniske emner er særlig viktige når nye forskningsresultater kan ha
implikasjoner for klinisk praksis, i dag eller i fremtiden. Et godt eksempel på det siste er Tidsskriftets
artikkelserie i 1998 om molekylærbiologi (3), som også er gitt ut som eget hefte (4). Forskere gir her kolleger innen
kliniske fag en mulighet til å holde seg orientert på kanskje det viktigste felt innen dagens biomedisinske forskning.
Molekylærbiologien gir grunnlag for økt forståelse av sykdomsmekanismer og kan føre til forbedret diagnostikk, og
dermed behandling, av en lang rekke sykdomstilstander. Den vil snart prege hverdagen til alle leger. Kjennskap til
grunnleggende termer og metoder er nødvendig for å kunne forstå den medisinske litteratur.
Til tross for viktigheten av forskningsformidling gir publikasjoner i for eksempel Tidsskriftet liten uttellling ved
bedømning av kompetanse til vitenskapelige stillinger (5). Derfor er ikke alle medisinske forskere like innstilt på å
publisere i Tidsskriftet.
En slik nedprioritering av plikten til å formidle egne og andres forskningsresultater til norske kolleger i klinisk
praksis er uheldig av flere grunner. Vi tror det er med på å skape avstand mellom forskerne og medisinsk forskning på
den ene side og klinisk medisin og samfunnet for øvrig på den annen. Det bidrar til å svekke forståelsen for at
forskning er viktig, både blant leger og allmennhet. Vi tror også at det bidrar til en nedprioritering av forskning i
de offentlige budsjetter.
De medisinske fakulteter bør markere tydeligere sin forpliktelse til å drive forskningsformidling til norske leger.
Vi oppfordrer fakultetene til formelt å vektlegge forskningsformidling på norsk, for eksempel gjennom publisering i
Tidsskrift for Den norske lægeforening, ved vurdering av søkeres kompetanse til professorater og andre vitenskapelige
stillinger.
Norsk medisinsk forskning er i vansker (6). Årsakene til dette er mange og sammensatte. Forskerne selv må være med
på å snu utviklingen (7). Én måte en forsker kan gjøre dette på, er å synliggjøre sin forskning bedre overfor sine
norske kolleger i klinisk praksis, og dermed også overfor de politiske beslutningstakere. Vi tror at en mer aktiv bruk
av Tidsskriftet fra forskernes side kan bidra til dette.
Petter Jensen
Jahn M. Nesland
