De pårørendes rolle innen psykiatrien har fått økende oppmerksomhet. Det er oftest ektefelle eller foreldre til
mennesker med langvarig alvorlig sinnslidelse som blir oppfattet som pårørende (1). Barna til disse pasientene har vært
mindre påaktet, selv om det lenge har vært kjent at barn i familier hvor en av foreldrene er psykisk syk, har økt
risiko for å utvikle psykiske vansker (2).
Det er først og fremst psykiske problemer av lengre varighet som direkte eller indirekte kan påvirke familielivet og
øke risikoen for skjevutvikling hos barna. Risikoen vil i stor grad være avhengig av hvor gammelt barnet er. Murray (3)
har fulgt opp barn født av mødre som har hatt depresjon etter fødsel, og fant ulike typer atferdsforstyrrelser og
intellektuelle vansker hos betydelig flere enn man kunne vente i en normalbefolkning. Vanskene var mest uttalt hos
guttene. Generelt ser det ut som om sammenhengen mellom foreldrenes psykiatriske symptomer og konsekvensen for barna
øker med barnets alder (4).
Risikoen for at barna skal utvikle psykiske problemer, gjelder uansett hva slags psykiatrisk lidelse foreldrene har,
men er størst når en av foreldrene har en personlighetsforstyrrelse kombinert med en fiendtlig holdning til barnet, og
hvor dette er av lang varighet. Barna kan utvikle ulike psykiske symptomer, både somatiseringstendens, angst, depresjon
eller mer utagerende atferd. Rusproblemer hos foreldrene er en tilleggsrisiko. Risikoen øker også hvis begge foreldre
er psykiatrisk syke. En godt fungerende ektefelle vil kunne veie opp eller moderere eventuelle skadevirkninger. Flere
psykiatriske lidelser har også en genetisk komponent som kan øke barnas sårbarhet og dermed risikoen for sykdom
(5).
Voksenpsykiaterne forholder seg først og fremst til den henviste pasienten. I den grad de tar familien med i
vurderingen, er det ektefellen de har kontakt med. Barnas situasjon blir sjelden vurdert (6). Dette har nok sammenheng
med kapasitetsproblemer innen voksenpsykiatrien, men skyldes nok også at man i den terapeutiske sammenhengen er opptatt
av det materialet pasienten selv bringer frem. Da er det ikke alltid barnas problemer kommer i sentrum (7).
Utviklingen av psykiatrien har ført til at behandlingen først og fremst er konsentrert om polikliniske tiltak. Hvis
det er aktuelt med innleggelse, gjøres oppholdene så kortvarige som mulig. Dette betyr at familien og det nærmeste
miljøet kan få ansvaret for den psykisk syke også når han/hun har svære symptomer. Dette kan medføre at familien får
lange perioder med stress og bekymringer. Det kan lett bli en konflikt mellom hensynet til pasienten og hensynet til
barna. Det som kan være et gode for den voksne pasienten, kan i neste omgang slå negativt ut for barna.
Voksenpsykiatriens kapasitetsproblemer er med på å begrense muligheten til å ta et familieperspektiv. Kort
innleggelsestid vil, hvis man skal ta hensyn til barna, øke behovet for å vurdere pasienten i familiesammenheng og se
på vedkommendes omsorgsevne. Dette er en forutsetning for å kunne legge til rette hensiktsmessige tiltak når pasienten
skal utskrives. Svikter den voksnes evne til å ha omsorg for barnet, er det viktig å se om det er andre voksne i
miljøet rundt familien som kan komme inn og være en stabil omsorgsperson. Barne- og ungdomspsykiatrien er for dårlig
utbygd de fleste steder i landet, og begrensningen som ligger i liten mulighet til å henvise barna, oppleves nok ofte
som en hindring sett fra voksenpsykiaternes side. Imidlertid er det ikke alltid at det er nødvendig at barne- og
ungdomspsykiatrien kobles inn. Det kan være helt andre hjelpetiltak som er aktuelle, tiltak som for eksempel
barnevernet rår over. Det kan være støttekontakt, barnehageplass eller assistent i klassen.
Taushetsplikten og forholdet mellom terapeut og pasient brukes ofte som begrunnelse for at det er vanskelig å ta
vare på hensynet til barna innenfor en voksenpsykiatrisk ramme. Det vil imidlertid bare være i de tilfellene der
pasienten selv ikke ønsker at man stiller spørsmål om situasjonen i hjemmet, at det blir problemer. De fleste foreldre
med sviktende omsorgsevne har en opplevelse av sin svikt (8). Samtidig er de opptatt av at barna deres skal ha best
mulige leveforhold, og ønsker oftest selv å medvirke til at nødvendige tiltak for å bedre forholdene settes i verk. I
de tilfeller hvor man ikke får foreldrenes medvirkning, vil lov om leger ¼34 a og b likevel pålegge legene en plikt til
å orientere barnevernet om forhold som innebærer risiko for barns fysiske eller psykiske utvikling.
I 1992-95 ble det utført en undersøkelse ved Notodden psykiatriske poliklinikk om i hvilken grad medarbeiderne der
tok hensyn til at pasientene har barn og vurderte barnas situasjon (9). Undersøkelsen viste at barnas situasjon i
altfor liten grad ble tatt opp. Dette førte til at det ble utarbeidet klare rutiner hvor også spørsmål om familien og
barna er inkludert. Det ble videre satt i gang regelmessige samarbeidsmøter med barnepsykiatrien i fylket. Kliniske
problemer drøftes og samarbeid om familier etableres.
Hvorvidt voksenpsykiaterne skal ta sine pasienters foreldrefunksjon med i totalvurderingen, er sannsynligvis ikke
bare et praktisk spørsmål. Det dreier seg kanskje også om at de ikke er vant til å samarbeide med instanser som har
ansvar for barn. Det vil være naturlig at de samarbeider med andre instanser, med barne- og ungdomspsykiatriske
institusjoner, den pedagogisk-psykologiske rådgivningstjenesten, barnevern og sosialtjenesten når det gjelder vurdering
av omsorgsevne og igangsetting av nødvendige tiltak. Det er voksenpsykiatriens oppgave å identifisere og kartlegge
problemet, men den kan ikke ha ansvaret for det videre arbeidet alene. Her kommer særlig barnevernet inn, med
kompetanse og økonomiske ressurser for å kunne sette i gang konkrete tiltak.
Samarbeidet med barnepsykiatrien er ofte lite utviklet. Det er heller unntaket enn regelen at det er etablert et
regelmessig samarbeid. Slik det nå er, får barnepsykiatrien oftest henvist barna når problemer og psykiske symptomer
hos barna er blitt alarmerende. Da kan mulighetene til reell hjelp allerede være redusert. Hvis de som arbeider med de
voksne, ville ta disses omsorgsevne med i helhetsvurderingen, kunne man ha mulighet for å sette inn hjelpetiltak før
skaden er skjedd, eller i hvert fall mens den er beskjeden. Dette ville virkelig være preventiv psykiatri.
Det er naturlig også å stille spørsmål om man innen barnepsykiatrien henviser foreldre til voksenpsykiatrien. Blir
voksenpsykiatriens kompetanse benyttet? Svaret er ja, men i beskjeden grad. Det blir imidlertid ofte lagt til rette
tiltak fra barnepsykiatriens side som har til hensikt å støtte hele familien og dermed gi bedre vilkår for alle
familiemedlemmene, ikke bare for barnet eller ungdommen som er blitt henvist. Allikevel er det nok mange tilfeller hvor
det ville være nyttig med voksenpsykiatriens vurdering, ikke minst med tanke på ressurser og begrensninger hos den
voksne, slik at man ikke har overdrevne forventninger til hva man kan oppnå i samarbeid med foreldrene.
Den behandlingssituasjon som synes gunstig for ett familiemedlem, kan ha ulemper for de andre. Innen
voksenpsykiatrien har man store muligheter til å drive preventivt arbeid når man anlegger et familieperspektiv på sine
behandlingsopplegg. Konsekvensen av dette bør bli at man henvender seg til barnepsykiatrien eller barnevernet for
samarbeid når man er usikker på pasientens omsorgsevne, slik at forebyggende barnevernstiltak eventuelt kan settes i
gang. I forbindelse med opptrappingsplanen for psykiatri, Stortingsproposisjon nr. 63 (10), har vi anledning til
ikke bare å fylle huller i omsorgssystemet, men også en mulighet til å tenke nytt, etablere nye samarbeidslinjer og
prøve ut nye arbeidsmodeller.
Ingrid Spurkland
