Rekruttering til medisinske spesialiteter er med jevne mellomrom oppe til debatt. Utsagnene varierer fra påstander
om at det foreligger rekrutteringskrise i flere spesialiteter (1-3) til argumenter om at legedekningen generelt er god
og at vi går mot et mettet legemarked (4).
Falck & Mikkelsen presenterer en oversikt over rekrutteringssituasjonen i spesialiteten fødselshjelp og
kvinnesykdommer i dette nummer av Tidsskriftet (5). De konkluderer med at dagens spesialistproduksjon er tilstrekkelig
til å balansere avgangen innen faget, men for liten til å imøtekomme en utvidelse av stillingstallet.
De peker på flere usikkerhetsfaktorer hva gjelder bemanningsbehovet fremover, forhold som i store trekk også vil
gjelde for andre medisinske spesialiteter.
Falck & Mikkelsen bad avdelingsoverlegene om å anslå hvor mange stillinger det ville være behov for dersom
hovedtariffavtalen, arbeidsmiljøloven og Legeforeningens anbefalinger for spesialistutdanningen ble fulgt og dersom
avdelingens prosedyrer ble overholdt.
Avdelingsoverleger ved 25 avdelinger med til sammen 51 underordnede stillinger rapporterte et behov for ytterligere
88 stillinger, og 29 avdelinger med til sammen 159 overlegestillinger ønsket en utvidelse på 73.
Disse tallene avdekker et bekymringsfullt misforhold mellom avdelingsoverlegenes vurderinger av behovet for
legestillinger lokalt og prognostiske beregninger for spesialistproduksjonen i faget.
Hva er den ideelle legedekningen ved en avdeling? Hvor finner man det perfekte krysningspunktet mellom forsvarlig
legevirksomhet, produksjon, kvalitetsmessig god spesialistutdanning og det optimale antall leger? Avdelingsoverlegene
må foreta en kontinuerlig vurdering av hvor mange leger avdelingen “tåler”. Målet må være å oppnå balanse mellom
forsvarlig legevirksomhet, pasienttilgang, produksjonsbehov og antall legestillinger, med intensjon om å skape et solid
grunnlag for å utdanne gode spesialister.
I tillegg til et tydelig behov for å utvide bemanningskapasiteten lokalt, kommer flere andre forhold som viser at
prognostiske bemanningsindikatorer er kompliserte og sammensatte. Det kan eksemplifiseres ved to variabler:
spesialister i assistentlegestillinger og leger med utenlandsk statsborgerskap med og uten spesialistgodkjenning.
De følgende opplysninger er basert på data fra legeregisteret per 1.1. 1999 (Anders Taraldset, seksjon for register
og statistikk, Den norske lægeforening). Leger med spesialistgodkjenning utgjør 18,5% av alle assistentleger (alle
spesialiteter inkludert). Bak dette tallet skjuler det seg ulike typer ansettelsesforhold, som for eksempel
grenstillinger og fordypningsstillinger og effekter av stillingsstrukturavtalen.
Hvor mange utdanningsstillinger som er besatt, forteller noe om spesialistproduksjonen. Spesialister som okkuperer
slike stillinger, skaper derfor støy i prognosene. Dessuten fungerer de som propper i et system som i utgangspunktet
ble konstruert for å fremme fleksibilitet i stillingsmarkedet for assistentleger. På den annen side erfarer vi at disse
legene deltar med stor tyngde i pasientbehandling, forskning og undervisning og at de bidrar til stabilitet i
bemanningen lokalt.
Kanskje bør vi tenke på å rehabilitere reservelegestillingene. Ved å la “reservelegen” - med ny og tidsmessig tittel
- komme til heder og verdighet igjen, kan vi blant annet oppnå både å skjerme utdanningsstillingene og bevare
fleksibiliteten i assistentlegemarkedet.
Leger med utenlandsk statsborgerskap som andel av alle leger (unntatt allmennmedisin og samfunnsmedisin) er per 1.1.
1999 i gjennomsnitt vel 16%. De største andelene finner vi innen anestesiologi (27%), fødselshjelp og kvinnesykdommer
(23%) og generell kirurgi (21%). Utenlandske leger dekker i gjennomsnitt 19% av assistentlegestillingene.
Det foreligger så langt ingen sikre opplysninger om mobiliteten blant leger med utenlandsk statsborgerskap, og vi
har ingen oversikt over om assistentleger i denne gruppen tar sikte på å praktisere som spesialister i Norge eller
reise tilbake til hjemlandet. I faggrupper der andelen assistentleger med utenlandsk statsborgerskap utgjør 20-25%, er
det innlysende at prognosene for spesialistdekningen må bli usikre.
Det er med andre ord viktig å se nærmere på gruppen av leger med utenlandsk statsborgerskap, spesialister i
utdanningsstillinger og på lokale bemanningsbehov. Dessuten er det nødvendig å gjøre gjentatte evalueringer av
kvaliteten på spesialistutdanningen. Prognosene må ta høyde for at det opprettholdes et rimelig forhold mellom antall
overleger og assistentleger, av hensyn til mester-svenn-kontakten. Yngre legers forening gjorde en undersøkelse blant
medlemmene i februar 1997, der assistentlegene opplyste at de i gjennomsnitt arbeidet 1,3 timer sammen med overlege i
løpet av en vanlig arbeidsdag (6). For de fleste spesialiteter er 1,3 timer ikke nok til å etablere en solid
mester-svenn-relasjon.
Det overordnede målet må være å avsløre om tallenes tale skiller seg mye fra tingenes faktiske tilstand og om vi er
i ferd med å skape et feilaktig inntrykk av fullgod spesialistlegedekning i fremtiden.
Bente K. Johansen
