Universitetene kritiseres for å være for eksamenssentrerte. Mye av kritikken begrunnes med at mange kandidater som
består eksamen, ikke har fått med seg viktige sider av selve fagforståelsen (1). Vi mener at mest oppmerksomhet må
rettes mot det å gjøre undervisningen bedre, samtidig som vi fordomsfritt må vurdere dagens eksamensformer (2). Det er
også viktig å se nærmere på hva som kreves for å stå til eksamen, og på hvordan sensorer og eksaminatorer skal gjøre en
best mulig jobb.
En eksamen har flere funksjoner. Den er en sertifiseringsordning, den skal motivere studenten i studiearbeidet og gi
studenterog lærere tilbakemeldinger om studieprogresjon og om hvordan undervisningsopplegget fungerer (3). Hvordan
eksamen gjennomføres, er bestemmende for både studieplaner, lærernes undervisning og ikke minst studentenes
studieatferd (2). I ny studieplan ved Det medisinske fakultet i Oslo (Oslo ‘96) skal både undervisning og eksamener i
stor grad være fagintegrerende. Dette stiller nye krav til lærerne. Eksamen må være målrettet og må av studentene føles
som en naturlig del av læringsprosessen.
Med ny studieplan er det innført en todelt karakterskala med bestått/ikke bestått ved alle eksamener ved det
medisinske studium i Oslo. Andre fakulteter har hatt en slik ordning i flere år (3). Bakgrunnen for å innføre en slik
todelt karakterskala var bl.a. erkjennelsen av at en karakterskala med mange trinn har lav grad av reliabilitet, og at
andre metoder enn karakterer burde benyttes for motivering og tilbakemelding (3). Eksamen og karaktergiving stod igjen
som først og fremst en sertifiseringsordning, en form for kvalitetssikring - ved eksamen skal man kontrollere at
studentene ved avsluttet semester eller studium har tilstrekkelige kunnskaper og ferdigheter til videre
studieprogresjon eller til å ta fatt på turnustjenesten.
Det er en glede å undervise medisinstudenter. De er generelt motiverte, interesserte og flinke, og fungerer godt
sosialt. Fordi de er vant til å lykkes, vil de imidlertid ofte oppleve små nederlag - som for eksempel stryk eller en
dårlig eksamenskarakter - som en trussel mot selvbildet, ja sågar som en personlig katastrofe. Men studentkullene er
også mer heterogene enn tidligere, og evnenivået er mer variert enn mange tror.
Mange sensorer og eksaminatorer har hatt vanskeligheter med å stryke en student ved muntlig eksamen. Den mangeårige
svært lave andelen stryk i kliniske fag ved Det medisinske fakultet i Oslo, tyder på dette. Det samme gjør uformelle
tilbakemeldinger om at studenter som egentlig burde ha strøket, likevel slipper igjennom ved eksamen. Dersom slike
studenter går gjennom nåløyet på tilsvarende måte ved flere eksamener, innebærer det tvil om hvorvidt fakultetet kan
garantere for ferdigeksaminerte legers samlede kunnskaps- og ferdighetsnivå. Det er en utvikling ingen er tjent
med.
Innføringen av bestått/ikke bestått som eneste karakteralternativer stiller nye og større krav til lærere,
eksaminatorer og sensorer (3). Lærerne må nå i langt større grad enn tidligere gi studentene løpende tilbakemeldinger
under selve studiet. Dette krever tid, omtanke og pedagogiske evner. Ved eksamen kan ikke eksaminator og sensor lenger
nøye seg med å gi en dårlig ståkarakter til en kandidat med utilstrekkelige kunnskaper og ferdigheter. De må ta på seg
den ofte ubehagelige og tidkrevende oppgave det er å gi strykkarakter og å komme med en meningsfylt begrunnelse for
dette. Dersom et for dårlig kunnskapsnivå skyldes avvikende atferd eller psykiske problemer, må studenten hjelpes. Både
universitetet og fakultetet har utarbeidet retningslinjer for dette, men trenger tilbakemeldinger fra fagmiljøene når
studenter har slike problemer.
De medisinske fakultetene har plikt til å kontrollere at legene de utdanner, har tilstrekkelige kunnskaper og
ferdigheter. Denne oppgaven forventer samfunnet og pasientene at fakultetene utfører godt. Er sensor og eksaminator i
tvil om en student skal få bestått eller ikke, bør de stille seg selv spørsmålet: Ville jeg følt meg trygg på
denne personens medisinske vurdering hvis jeg ble syk? En eventuell tvil bør komme pasientene - ikke studenten
- til gode.
Petter Jensen
Borghild Roald
