Hvert år rammes minst 12000 mennesker i Norge av hjerteinfarkt, statistikken er usikker. Kanskje så mange som 45%
dør i forbindelse med infarktet, to av tre dødsfall skjer prehospitalt og faren for hjertestans er størst blant de
yngste (1). Man har antatt at minst 5000 pasienter dør før de får hjelp (2).
I Sverige har man opprettet et nasjonalt register for prehospital hjertestans med utgangspunkt i den internasjonalt
anerkjente “Utstein-modellen”. I perioden 1990-98 overlevde bare 6,8% ved hjertestans av kardial årsak (3). Selv om
undersøkelser i Oslo, Østfold og Trondheim viser at 11-13% overlever hvis hjerte-lunge-redning startes (K. Sunde, P.G.
Weydahl, E. Skogvoll, personlige meddelelser) og en liten undersøkelse fra Stavanger antyder en overlevelse på 31%
(egne upubliserte data), er det liten grunn til å tro at Norge ellers har bedre resultater enn Sverige. Et norsk
register for prehospital hjertestans vil kunne gi grunnlag for en nasjonal plan for bedret overlevelse.
Ved hjerteinfarkt er faren for ventrikkelflimmer størst de første timene etter symptomdebut. For å redusere
dødeligheten må publikum raskt kontakte helsevesenet. På side 2 i telefonkatalogen tilrår Statens helsetilsyn,
Legeforeningen og Norsk Resuscitasjonsråd publikum å ringe 113 “ved sterke smerter midt i brystet i mer enn 5
minutter”. Nyere forskning tyder på at ensidig fokusering på brystsmerter kan føre til at mange ikke kontakter
helsevesenet tidlig nok. I en undersøkelse kom 41% av pasientene til sykehus først etter seks timer (4). Leger har et
stort ansvar for å formidle betydningen av rask kontakt med helsevesenet ved mistenkelige symptomer, samtidig som vi må
unngå å spre unødig engstelse.
Over 90% av alle med plutselig hjertestans har ventrikkelflimmer i starten, og myokardskaden behøver ikke være stor.
Langtidsoverlevelsen etter vellykket resuscitering er nesten like god som for pasienter som bare har hatt hjerteinfarkt
(5). Majoriteten av dem som overlever får ingen eller bare små cerebrale funksjonsforstyrrelser, 10-15% får alvorlig
hjerneskade og faren for årelang bevisstløshet er mindre enn 5% (2).
Sjansen til å overleve ved hjertestans faller med 10% hvert minutt hvis ingenting gjøres (6). Hjerte-lunge-redning
mer enn dobler sjansen til å overleve (3, 7) og “kjøper tid” til defibrillatoren ankommer. Den viktigste enkeltfaktor
for overlevelse er tidlig defibrillering.
Det er enighet om at alle bør beherske basal hjerte-lunge-redning, men rådende lovgivning definerer defibrillering
som medisinsk behandling og dermed forbeholdt utført av helsepersonell. Ny teknologi med selvforklarende, sikre og
billigere defibrillatorer synes å fremskynde en utvikling som åpner for bruk av slike apparater utenfor helsevesenet.
Vil vi om ti år se på defibrillering som en naturlig del av vanlig førstehjelp? American Heart Association har allerede
lagt opplæring i defibrillering inn i sine førstehjelpskurs. Norsk Resuscitasjonsråd er i ferd med å utarbeide et
tilsvarende førstehjelpskurs med defibrillering for ikke-helsepersonell. I en revidert utgave av Norsk indeks for
medisinsk nødhjelp vil man i tillegg til telefonveiledet hjerte-lunge-redning også tilby telefonveiledet
defibrillering.
Vi kan forvente økende kunnskaper og ferdigheter i hjerte-lunge-redning og økt utbredelse av defibrillatorer både
blant våre samarbeidspartnere i helsevesenet og ellers i samfunnet. Leger må derfor beherske dette bedre enn i dag (8).
I NOU 1998: 9 “Hvis det haster…” foreslås det at samarbeidet mellom ambulansetjenesten og kommunehelsetjenesten
formaliseres gjennom etablering av lokale akuttmedisinske team. Legeforeningen har tatt konsekvensen av behovet for
styrking av norske legers kompetanse og utarbeidet et legekurs i avansert hjerte-lunge-redning. Primærlegene må ikke
bli det svakeste leddet i den akuttmedisinske kjeden.
Med etablerte retningslinjer for prehospital basal og avansert hjerte-lunge-redning, er det naturlig å etterlyse
retningslinjer for den påfølgende intensivbehandlingen ved våre sykehus (9). Vi vet lite om hvorvidt disse pasientene
får en optimal oppfølging etter innleggelsen. Fremtidige undersøkelser vil kunne avsløre om det er store forskjeller i
behandlingsrutiner og overlevelse fra sted til sted slik preliminære data kan tyde på. Der er mange utfordringer og
muligheter til å oppnå kanskje dramatisk mye bedre resultater ved hjertestans. Norske leger bør i alle fall beherske de
anbefalte retningslinjene for hjerte-lunge-redning som presenteres i dette nummer av Tidsskriftet (10, 11).
Kristian Lexow
