Sammendrag
Alzheimers sykdom karakteriseres ved jevnt økende tap av hukommelse og andre mentale funksjoner. Prevalensen av demens
øker fra ca. 10% i aldersgruppen 75-79 år til ca. 20% i aldersgruppen 80-84 år. Hos flertallet av disse foreligger
Alzheimers sykdom. Diagnosen er basert på forekomst av senile plakk og neurofibrillær degenerasjon i hjernebarken.
Senile plakk består av en amyloid kjerne av ß-protein og en rekke andre proteiner og kan være omgitt av degenererende
neuritter. Det er beskrevet ulike arvelige og ervervede risikofaktorer for sykdommen. Mange av disse risikofaktorene
har vist seg å virke på danningen av ß-protein i hjernevevet. Disse observasjonene gir grunnlaget for den såkalte
amyloidhypotesen, som sier at toksiske effekter av ß-protein er årsak til Alzheimers sykdom.
Frontotemporal demens er den nest vanligste degenerative formen for demens, og kan utgjøre mer enn 10% av
demenstilfellene. En betydelig del av disse skyldes sannsynligvis mutasjoner i genet for tau-proteinet på kromosom
17.
