Sammendrag
Denne undersøkelsen omfatter 32 av 43 leger som i 1990 hadde mistet eller gitt avkall på forskrivningsretten for
vanedannende legemidler. Saksdokumentene i Statens helsetilsyn ble gjennomgått. 18 leger samtykket til intervju, 14
avslo eller besvarte ikke henvendelsen. Av legene var 31 menn og én kvinne, 11 var sykehusleger og 21 arbeidet utenfor
institusjon. Årsak til tap av forskrivningsretten var i 20 tilfeller forskrivning til eget bruk, eventuelt sammen med
forskrivning til pasienter, i de gjenværende tilfeller var årsaken forskrivning til pasienter alene, eller årsaken var
ukjent.
Intervjuene viste at mange av legene var syke, og at tapet av forskrivningsrett hos mange var en del av en mer
omfattende personlig og faglig krise. Tapet ble følt som en streng reaksjon, som medførte tap av aktelse, men tapet var
ingen sosial eller faglig katastrofe. De fleste av legene var i arbeid, mange etter å ha spesialisert seg. Tap av
forskrivningsrett er et effektivt virkemiddel for å stanse uforsvarlig legepraksis, men gir en uforholdsmessig stor
tilleggsbelastning, særlig for leger som er syke. Leger som har vansker med eget bruk eller forskrivning av
vanedannende legemidler bør identifiseres og behandles før tilsynsmyndigheten må gripe inn. Legeforeningen og
arbeidsgiverne i helsesektoren har et særlig ansvar for dette arbeidet.
