I 11 år har vi hatt en prøveordning som har gitt erstatning for behandlingsskader i offentlige somatiske sykehus og
poliklinikker. Ordningen ble i 1992 utvidet til også å gjel-de kommunehelsetjenesten og psykiatriske sykehus og
poliklinikker. Privatpraktiserende spesialister og private helsetjenester omfattes ikke av ordningen.
Da pasientskadeerstatningsordningen kom, beveget man seg bort fra det tradisjonelle skyldansvar og over mot et mer
objektivisert ansvar. Ordningen hadde blant annet til hensikt å føre søkelyset fra behandler til selve behandlingen som
ble gitt en pasient. Forenklet kan man si at dersom behandlingen påfører pasienten et tap som må ansees som urimelig i
forhold til det forventede resultat av behandlingen, kan dette tapet erstattes.
Legeforeningen har helt siden prøveordningen ble lansert vært positive til denne formen for erstatningsordning. Den
sikrer en enklere måte å få et berettiget erstatningskrav oppfylt, og det sparer samfunnet for langvarige rettssaker
som har store økonomiske og ikke minst personlige kostnader for dem som er involvert. Siden Legeforeningen uttalte seg
om den kommende ordningen i 1987, har foreningen gått inn for en ordning som skulle omfatte all pasientbehandling.
Det er derfor gledelig at Regjeringen i Odelstingsproposisjon nr. 31 (1998-99) Om lov om erstatning ved
pasientskader fremmer forslag om å lovfeste en generell ordning som omfatter pasientskade som er forvoldt i
sykehus, i kommunehelsetjeneste og under ambulansetransport samt av personer som yter helsetjenester i henhold til
offentlig godkjenning. Det kan gis erstatning for skader som er oppstått ved alle typer kontakt med helsevesenet, det
være seg undersøkelse, behandling, forebygging, forsøksvirksomhet eller donasjon. Likevel forutsettes det at pasienten
har lidt et tap og at det har vært en svikt i helsetjenesten. I loven vil også skader etter vaksinasjoner erstattes.
Det ytes ikke erstatning for skade av ikke-økonomisk art, såkalt oppreisning.
Selv om det kan pekes på mulige uheldige konsekvenser med ordningen, er fordelene likevel overveldende. 11 års
erfaring med prøveordningen har dokumentert det. En lovfestet og generell ordning vil derfor bli et tjenlig redskap som
både kommer pasienter og helsepersonell til gode.
Legeforeningen savner at enhver lege som blir omfattet av en sak som behandles i pasientskadeordningen får en
garantert rett til å uttale seg i saken. Selv om den som står for forsikringen har plikt til å utrede saken, har ikke
skadevolderen rett til å få uttale seg. Når Statens helsetilsyn blir informert om resultatet i erstatningssaker og
saken senere hefter til en bestemt lege, kan dette reise spørsmål om legens rettssikkerhet.
Når lov om pasientskadeerstatning iverksettes, vil bare de som driver privat legevirksomhet ha plikt til å forsikre
seg. For leger innen det offentlige helsevesenet skal arbeidsgiveren eller oppdragsgiveren være ansvarlig. Det er
uklart om dette ansvaret begrenses til utøvelsen av legeyrket i tjenesten. Leger vil fremdeles ofte yte legehjelp
utenfor tjenesteforhold. Legeforeningen vil derfor fortsatt tilby en kollektiv forsikringsordning som vil gi legen
større trygghet også utenfor tjenesteforhold og som også omfatter oppreisningskrav. Jeg vil oppfordre medlemmene om å
delta i denne ordning selv om det ikke blir lovpålagt.
En liknende lov om pasientskadeerstatning har vært gjeldende i andre nordiske land i noen tid. Det er bra at Norge
kommer etter. Samtidig er det verdt å peke på det faktum at ingen andre land i verden har denne type ordning. Mange av
våre søsterforeninger i europeiske land ønsker det heller ikke. Jeg tror likevel dette er en riktig vei å gå. Det
bidrar til at pasientene opplever sikkerhet og det fremmer tilliten til helsevesenet. Fremfor alt motvirker det
utvikling mot en rettspraksis slik vi ser den i USA.
Hans Petter Aarseth
president
